første del | her under er del syv- bestående av 2 nye kapitler av
"A Wanderer in the Spirit Lands"
(en vandrer i de åndelige land)
By Franchezzo
norsk oversettelse av boken som ble tatt ned for ca 110år siden | større tekst = bruk Ctrl + knappen
2. DEL
LYSETS
MORGENDEMRING
Kapittel 13
Velkommen til morgengryets land – mitt nye hjem der
(Welcome in the Land of Dawn ‑ My New Home There)
Ved min oppvåkning for annen gang av en dødssøvn, befant jeg meg i meget behagelige omgivelser. Endelig så jeg dagslyset. Skjønt det var matt og uten sol, var det dog en overveldende og velsignet forandring fra den triste skumring og den mørke natt.
Jeg lå i et lite pent værelse på en seng med bløte, hvite sengekleder. Det lignet mye et jordisk værelse. Foran meg var det et langt vindu, hvorfra jeg kunne se ut over et mektig bakkelandskap. Det var ingen trær eller busker og ingen blomster, bortsett fra at det hist og her vokste noen små ville planter; men selv de var oppmuntrende for mine øyne. Derimot var jordbunnen dekket av gress og bregner. Hvilken forandring fra den hårde, bare jord i Skumringens Land!
Denne region ble kalt Morgendemringens Land. Og lyset var virkelig som når dagen er i ferd med å bryte frem, rett før solen står opp for å gi jorden varme. Himmelen var av en blek, blågrå farve, og hvite småskyer drev rolig bort mot horisonten.
Det værelse jeg bodde i var på ingen måte overdådig utstyrt, men det var komfortabelt og minte meget om et værelse i en jordisk villa. Det inneholdt alt fornødent men var ikke spesielt skjønt; det var dog en stor forandring fra mitt tidligere tilholdssteds nakne fengselsaktige utseende. Det var noen malerier av scener av mitt jordiske liv, som jeg hadde vært glad for, og erindringene om dem var til stor glede for meg. Det var også malerier fra mitt liv som ånd (”avdød/astral-menneske”), som var en sann fryd for meg. Og så var det mitt bildespeil og min rose, som ikke var visnet, samt brevet - ja, alle mine skatter som var så dyrebare for meg.
Jeg stanset mine undersøkelser for å se inn i speilet og se litt av hva min elskede foretok seg.
Hun sov. Og det var et lykkelig smil på hennes ansikt, som syntes å røpe, at hun i drømmer hadde erfart at det var hendt meg noe godt.
Så gikk jeg bort til vinduet og så ut over det bakkefylte landskap. Jeg stirret lenge og utholdende på dette landskap, som både lignet og ikke lignet jorden. Det var bare så nakent og fredfullt. Mine øyne, som for lengst var blitt trette av å se hva det var å se i de lavere sfærer, hvilte glade på denne nye scene, som teppet var gått opp for. Og tanken om at jeg nå var steget opp til et nytt liv, fylte min sjel, så mitt hjerte strømmet over av takknemlighet.
Omsider vendte jeg meg fra vinduet og undersøkte andre ting; alt hadde nyhetens interesse. Og jeg fikk øye på noe som lignet et langt smalt speil. Da jeg kikket inn i det, så jeg meg selv.
Hvilken gledelig forandring var det ikke skjedd med meg! Jeg for tilbake med et utrop av glede og overraskelse. Var det mulig? Så jeg virkelig slik ut nå?
Jeg fortsatte å stirre på meg selv. Er det virkelig meg? Hvordan kunne det være mulig? Jeg var blitt ung igjen. Jeg sto ansikt til ansikt med en mann i tredveårs-alderen. Det var slik jeg så ut da jeg var ung og spenstig og levde på jorden.
(nb- bildet her er "tilfeldig")
I Skumringens Land unngikk jeg å se meg selv, så stygg var jeg, så mager og elendig. Jeg hadde sett tyve ganger verre ut, enn jeg noen sinne kunne ha sett ut på jorden, om jeg så var blitt hundre år. Og nå! Hvorfor var jeg så ung?
Jeg så på min hånd. Den var fast og av friskt utseende som mitt ansikt. En nøyere undersøkelse av meg selv gjorde meg enda mer tilfreds. Jeg oppdaget at jeg i alle henseender var en ung mann, og igjen i besittelse av hele min kraft.
Og dog var jeg ikke helt og fullt som jeg hadde vært. Det var et sørgmodig uttrykk i mitt blikk, som talte om de lidelser jeg hadde gjennomgått. Jeg viste at jeg aldri mer kunne føle den lette ungdoms henrykkelse, for jeg kunne aldri mer gå tilbake og bli helt som jeg hadde vært. Min fortid sto for meg og dempet mine livlige tanker. Samvittighetsnaget over tidligere synder var hos meg fortsatt og kastet sin lange skygge over gleden ved min oppvåkning.
Akk, vi kan aldri gjøre det ugjort, det som vi har bedrevet i et liv på jorden – det vil som alltid klebe noe til den oppadstigende ånd. Og jeg har hørt at selv de ånder som er gått langt forbi meg i åndelig utvikling, enda bærer merker av deres tidligere synder og sorger. Merker som kun langsomt, meget langsomt vil svinne bort i evighetens lange tidsalder. Til meg var det nå kommet glede, en meget stor glede som nesten ikke kan sammenlignes med menneskers på jorden; den var en underfull fullbyrdelse av mitt håp - og dog hang fortidens skygge ved meg, og dens mørke fordunklede selv denne times lykke.
Mens jeg grublet over den forandring, som var skjedd med meg, åpnet døren seg og en ånd trådte inn. Han var iført den samme lange mørkeblå kjortel, som jeg nå bar, med gule border og vår ordens symbol på ermet.
Han var kommet for å innby meg til et gjestebud, som skulle avholdes for meg og andre, som nettopp var ankommet til denne sfære. Han sa: "Alt er enkelt her, selv våre fester. Det vil dog være vennskapets salt til å krydre maten med og kjærlighetens vin til å oppmuntre dere alle med. I dag er dere våre hedersgjester, og vi venter alle på å by dere velkommen som dem som har kjempet den gode kamp og vunnet en veldig seier."
Derpå grep han min hånd og førte meg til en lang hall, hvor vinduene vendte ut mot et landskap med mange høyder og fjell, samt mot en stor, rolig og fredfull sjø. Det var dekket lange bord til festen med stoler rundt om. Det var samlet kanskje fem, kanskje seks hundre mennesker, som liksom jeg nettopp var ankommet. Foruten oss var det omtrent tusen flere, som hadde vært her en tid, og som gikk omkring fra den ene til den andre og presenterte seg, idet de bød oss velkommen. Her og der, gjenkjente gamle kamerater og venner hverandre, eller også en som var blitt hjulpet eller selv hadde hjulpet kameraten eller vennen i de lavere sfærer.
Alle ventet på den ledende ånds ankomst, som ble kalt Den Store Mester.
Nå åpnet de store dører seg ved enden av hallen, og en prosesjon trådte inn. Forrest gikk en meget vakker og i høyeste grad majestetisk skikkelse. Han var iført en lang kjortel av samme mørkeblå farve, som man ser på malerier av Jomfru Maria. Disse kjortler, som var foret med hvitt, hang fra skuldrene ned over ryggen, og på ermet var Håpets Ordens symbol brodert. Etter ham kom bortimot hundre ynglinger i hvite og blå kjortler. Alle de unge bar laurbærkranser. I den øverste ende av hallen var det en tronstol med en hvit, gul og blå baldakin (altertak) over. Da han hadde hilst på oss alle, satte mesteren seg i tronstolen, og ynglingene stilte seg opp i en halvkrets bak ham. Etter en kort takkebønn til den allmektige Gud, henvendte han seg til oss med følgende ord:
(salen her på bildet er nok litt for moderne i forhold til det som beskrives)
"Mine brødre, som er forsamlet her for å by disse vandrere velkommen, som for en tid skal finne hvile og fred, sympati og kjærlighet i dette Håpets Hus, og dere vandrende brødre og søstre, som alle vi som er forsamlet her byr velkommen og hedrer som erobrere i den store kamp mot selviskhet og synd - vi hilser dere på det hjerteligste og ber dere som medlemmer av vårt store broderskap å motta disse beviser på vår aktelse og æresbevisninger, og som dere ærlig har gjort dere fortjent til. Og fra denne lykkeligere livstilstand ber vi dere rekke deres hender i broderlig kjærlighet til de sørgende, som dere har etterlatt, og som enda kjemper i det jordiske livs- og jordplanets sfærers mørke. Og når dere selv kommer til å frembringe enda bedre resultater og foreta enda edlere erobringer, søk da å uttrykke mer og mer av den fullkomne kjærlighet fra vårt store broderskap, hvis høyeste mestre er i himlene, og hvis ydmyke medlemmer enda er kjempende syndere på det mørke jordiske plan.
Vår orden skal strekke seg i en lang, ubrutt kjede fra himlene til jorden, så lenge denne planet har fysisk liv, og enhver av dere må alltid huske, at dere er ledd i denne store kjede, som når fra de høyeste engler til de laveste og mest nedtrykte ulykkelige. Jeg ber dere nå etter tur motta og bevare disse uvisnelige laurbær, som er et symbol på den heder dere har tillagt dere, og som skal smykke seierherrenes panner.
I universets Høyeste Herskers navn, i alle englers og broderskaps navn bekranser jeg hver og en av dere og innvier dere til lysets, håpets og sannhetens sak."
Vi, som nylig var ankommet, nærmet oss nå på et tegn fra ordenens mester. Nesten overveldet av indre bevegelse, knelte vi ned foran denne Store Mester, mens han anbrakte kransene på våre hoder.
Da den siste var bekranset, bruste hen over oss en lovsang av en slik overjordisk skjønnhet, at intet vesen blandt de største komponister på jorden bare tilnærmelsesvis kunne skape det, som i dette øyeblikk fylte den store hall.
Da sangen og musikken stanset, ble vi hver især ført til vår plass av en ledsagende broder, og festmåltidet begynte.
Dere vil nok undres over, at et slikt festmåltid kunne finne sted i den åndelige verden, fordi dere kanskje tror at en ånd ikke har bruk for mat, men dere tar feil. Vi behøver føde og vi spiser. Men det er ikke føde av så materielt stoff som den føde dere spiser, og hvor dere tilfredsstilles og gledes ved å mette deres sult og nyte hva dere spiser og drikker. Men her i den andre sfære, hvor jeg nå oppholdt meg, nyter man de mest delikate frukter, som er helt gjennomsiktige. Det finnes vin, som ligner brusende nektar, men som ikke beruser og skaper tørst etter mer. Ingen av denne mat ville tilfredsstille en rå appetitt, men det finnes også delikate kaker og lyst brød. Dette festmåltid bestod av en slik føde som jeg her har omtalt, og jeg erklærer én gang for alle, at jeg aldri har nydt noe mer velsmakende enn de livsfylte frukter, som var de første jeg så i den åndelige verden.
Og det ble senere fortalt meg at det vi nøt, var fruktene av våre egne anstrengelser for å hjelpe andre.
Da måltidet var til ende, ble det atter holdt en gripende tale til oss. Derpå istemte et kor en takkesang, som vi alle sang med på - i glede og jubel.
Og så skiltes vi.
En del av oss dro avsted for å besøke venner på jorden og for om mulig å gi dem en følelse av hvor glade vi var over det som var skjedd oss. Dessverre var mange av oss blitt sørget og grått over som fortapte sjeler, fordi vi var døde i stor synd. Og det var en sorg for oss, at vi ikke kunne gjøre disse jordiske venner begripelig, hvor store forhåpninger som var blitt skjenket oss. Andre av brødrene gav seg til å tale med venner, de hadde funnet ved denne anledning, mens jeg for mitt vedkommende dro direkte til jorden for å fortelle min elskede den gode nyhet.
Jeg fant henne i ferd med å besøke et av materialisasjonsmøtene. Skjelvende av glede fulgte jeg henne der hen, for nå viste jeg, at jeg ikke mer behøvde å skjule mitt ansikt for henne.
Trofast og tålmodig hadde hun ventet på meg. Oh, hvilken lykke! Jeg sto ved hennes side hele tiden. Jeg berørte henne atter og atter, og nå sto jeg ikke mer i mørke med tildekket skikkelse og skjulte mitt ansikt. Jeg befant meg i min nye kledning og med nye forhåpninger. Jeg trådte frem i mitt oppstandelseslegeme, og min fortids skitne kappe var ikke mer, den kunne ikke lengre fylle meg med skam og hjertesorg.
Hvilken fryd!
Jeg viste meg for hennes forundrede øyne. Og de stirret inn i mine, men hun kjente meg ikke straks. Hun kikket etter meg, slik som hun hadde sett meg siste gang på jorden. Hennes ansikt var bekymret og med rynkede bryn. Den unge manns ansikt syntes å være fremmed for henne. Og dog var det ikke helt fremmed. Hun smilte med et forlegent undrende uttrykk. Hvis jeg hadde kunnet holde min skikkelses materielle partikler sammen, ville hun ha gjenkjent meg. Men akk, jeg følte alt for hurtig at min materielle skikkelse smeltet bort fra meg som bløtt voks, og jeg måtte vende meg og gå, da den svant bort. Men jeg hørte henne si:
"Hvor det lignet min elskede venn, som jeg så ham i hans ungdom, ja lignet i meget stor grad. Skikkelsen både lignet og ikke lignet ham. Jeg vet ikke hva jeg skal tro."
Før jeg gikk, bøyde jeg meg over henne og visket:
"Det er meg og ingen annen."
Hun hørte min hvisken. Litt etter smilte hun og sa, at hun allikevel trodde at det var meg.
Da fløt min gledes bægjer over.
Kapittel 14
En fars kjærlighet
Fra dette øyeblikk kom det en lykkelig tid for meg, en hvilens og forfriskelsens tid, som jeg ikke skal oppholde meg ved, for erindringen om den er alt for hellig for meg. Denne skjønne tid oppholdt jeg meg i hennes nærhet, og jeg hadde den lykke å forstå, at hun var bevisst om min nærværelse og om meget av det jeg sa til henne. Så mye tid tilbrakte jeg nå på jorden, at jeg ikke fikk tid til å utforske de store undere i Morgendemringens Land, hvor jeg nå var beboer.
Og nå ventet det meg en ny overraskelse.
Aldri under mine vandringer etter døden, hadde jeg en eneste gang sett noen av mine pårørende eller venner, som var gått over i den åndelige verden før meg. Men så en dag da jeg som vanlig kom for å besøke min elskede, fant jeg henne fullt opptatt av noen hemmelighetsfulle budskaper, hun hadde mottatt, og som hun meddelte meg. - Etter en kort pause fortalte hun meg, at det var en ånd, som var kommet for å besøke henne, og som sa at han var min far, og at han ønsket hun skulle overbringe meg hans budskap.
Jeg ble så beveget, at jeg ikke kunne få frem et ord, og heller ikke spørre om hva budskapet gikk ut på. Jeg hadde holdt mye av min far på jorden, for min mor var død da jeg var ganske liten, så henne hadde jeg kun en svak erindring om. Min far hadde vært stolt og glad over mitt hell og suksess gjennom livet, og hadde hatt store forhåpninger til min fremtid.
Og da jeg led skipbrudd i mitt liv, viste jeg også at jeg hadde knust hans hjerte. Han overlevde ikke lenge sine bristede forhåpninger, og etter hans død hadde jeg tenkt på ham med sorg og skam i mitt hjerte. Da jeg nå hørte at han var kommet til min elskede og hadde talt med henne, var jeg redd for at han skulle ha beklaget seg over de begravde forhåpninger til hans fornedrede sønn.
Jeg ropte at jeg ikke turde møte ham. Men jeg lengtes dog etter å høre hva han hadde sagt, og likeledes ville jeg gjerne høre om det var et tilgivelsens ord til hans sønn, som var sunket så dypt.
Hvordan skal jeg kunne gjengi hans ord? Eller forklare hva jeg følte da jeg hørte dem? Hans ord falt på mitt hjerte som dugg på uttørket land. Min fars ord er for kostelige for meg til at jeg vil referere dem. Men de var sikkert like så skjønne, som faderens ord i lignelsen om den fortapte sønn. Akk, hvor jeg lengtes etter å se denne far igjen og etter enda en gang å bli trykket til hans hjerte, som da jeg var liten gutt.
Og da jeg vendte meg om, så jeg ham stå bak meg - nettopp slik som jeg hadde sett ham siste gang i livet, kun med den forskjell at det rundt om hans panne, lyste en glorie som dødelige øyne ikke kan se.
Møtet mellom oss gjorde oss stumme. Vi kunne kun si:
"Min far! Min sønn!" Men vi omfavnet hverandre i en glede, som ord ikke kan beskrive.
Da vi endelig hadde fått makt over våre følelser og var blitt rolige, snakket vi om mange ting, og ikke minst om henne, hvis kjærlighet hadde ledet mine skritt så langt på min vei opp mot lyset. Og jeg fikk nå vite, at min far hadde hjulpet oss og beskyttet oss begge, og at han hadde fulgt meg under hele min vandring på jorden og i den åndelige verden trøstet meg i mine kamper. Selv usett hadde han vært meg nær og uopphørlig omgitt meg med sin kjærlighet i sine bestrebelser for at lede meg på den rette vei. I all den tid, hvor jeg fryktet for å treffe ham, hadde han vært hos meg og hadde bare ventet på en mulighet til å gi seg til kjenne. Den var kommet nå, hvor vi alle tre kunne forenes i gleden ved dette.
(bildet er bare "tilpasset" og på andre siden er man som far og sønn, oftest "like unge" når man kommer gjennom renselses-fasen som her - mer om det i boken av Turoff)
utskriftbar wordversjon av HELE BOKEN OVERSATT TIL NORSK uten bilder link (N)
TILSVARENDE DANSK utskriftbar wordversjon link
link til powerpoint-introduksjon av boka
