første del | her under er del fem- bestående av 2 nye kapitler av
"A Wanderer in the Spirit Lands"
(en vandrer i de åndelige land)
By Franchezzo
norsk oversettelse av boken som ble tatt ned for ca 110år siden | større tekst = bruk Ctrl + knappen
Kapittel 9
Det frosne Land – Grottene av søvn
(The Frozen Land—The Caverns of Slumber)
Jeg ble nå sendt til et land i underverdenen, som virkelig var underlig. Det var et land som syntes å være skapt av is og snø og derfor ble kalt Det Frosne Land; det var oppholdsstedet for dem som hadde vært kalde, egoistiske og beregnende i deres jordiske liv. Det var mennesker som hadde spredt kulde og mørke omkring seg selv og andre, og som i kraft av den innflytelse de hadde over andre, klarte å drepe alle varme og gode følelser i andres sjeler - alle de impulser og sinnsbevegelser som er hjertets og sjelens liv.
Hos disse ånder hadde kjærligheten vært så undertrykt, at solen ikke kunne skinne hvor de var, det var kun mørke og kulde tilbake.
Det var store statsmenn blant dem, som jeg så i dette isens og kuldens land. Det var slike som ikke hadde elsket deres land eller tenkt på dets nytte. Det var alene deres egen ærgjerrighet og storhet, som hadde vært deres mål, og for meg så det ut som om de bodde i deres ærgjerrighets høye frosne tårnkledte palasser. Andre så jeg på mer beskjedne steder, men alle var helt stivnet av kulde og fryktelig tilfrosne, fordi alt av sjelens varme var lukket ute.
Jeg hadde lært de onder å kjenne, som oppstår ved et overmål av sinnsbevegelser og lidenskaper. Nå så jeg de onde følger av det helt motsatte. Gud skje lov hadde dette land langt færre beboere enn det annet jeg hadde sett; for selv om virkningene av misbrukt makt er fryktelige, så er de ikke så vanskelige å overvinne som fravær av alle ømme følelser i hjertet.
Det var også mennesker fra alle jordens nasjoner der, som hadde vært fremragende medlemmer av en eller annen religiøs tro. Det var romersk katolske kardinaler og prester, som hadde ført et strengt kaldt, men sterkt egoistisk liv, puritanske biskoper og prester, misjonærer, brahmanske prester, persere, egyptere, muhammedanere - kort sagt religiøse fra alle slags nasjonaliteter var å finne i Det Frosne Land, men ikke i en eneste av dette lands beboere var det så mye følelse eller antydning av sjele-varme, at den kunne opptine isen omkring dem.
Hvis det bare var en antydning av følelse, bare en tåre av sorg over noe som kunne varme sjelen litt, ville isen begynne å smelte, og samtidig tenne et lite håp for sjelen. Men jeg så ingen følelser av den art.
inkvisisjonen i Venezia
Jeg så en mannlig sjel, og denne sjel var innesluttet i et fengsel eller nærmest et bur av is. Sprinklene var av is, men de var sterke som polerte stålstenger. Denne mann hadde vært storinkvisitor i inkvisisjonen i Venezia, og han hadde vært en av dem hvis blotte navn innga redsel og skrekk i det ulykkelige menneske, som falt i hans klør. I historien bar han et meget berømt navn, men i ingen av beretningene om hans liv var det tilfeller, hvor skyggen av medlidenhet med hans ofre hadde rørt hans hjerte og fått ham til - bare for et øyeblikk - å avstå fra sin heslige lyst til å pine og drepe dem som anklager om vranglære sendte i hans nett. Han var kjent for sitt eget strenge asketiske liv, hvor han ikke hadde mer overbærenhet med seg selv enn med andre. Kald og ubarmhjertig som han var, eide han derfor ikke i sitt hjerte følelser for andres lidelser. Hans ansikt uttrykte kald, ubevegelig grusomhet: en lang, tynn, høy nese, en fremstående skarp hake, høye brede kinnben. Han hadde tynne lepper, som var som en strek i ansiktet. Hodet var ganske bredt og flatt over ørene, mens de dyptliggende øyne, som lyste gjennomtrengende fra deres huler, hadde et vilt dyrs sjelsløse, kalde blikk.
Jeg så gjenferdene av denne manns ofre som en prosesjon av spøkelser. De vandret bak ham, lemlestet, sammentrykte, sønderrevne og blødende etter torturen. Det var bleke, astrale skaller, som sjelen for lengst hadde forlatt. Hans magnetisme bandt dem til ham, som om han var lenket til dem, men de var kun hylstre. Det er ofte spøkelser av denne art som hjemsøker steder hvor en eller annen er blitt myrdet.
Jeg så andre ånder hjemsøke denne mannen. De hånet ham i hans hjelpeløshet og viste ham de lidelser han hadde tilføyd dem, men disse var helt annerledes av utseende, og deres intelligens var liksom av mer solid stoff og hadde styrke og kraft. Det var ånder hvis astrale legemer enda holdt de udødelige sjeler fengslet i seg, og til tross for at de hadde vært så underkuet og pinte, hadde de kun et eneste ønske: hevn.
Og dette begjær slapp dem ikke - eller rettere de slapp ikke fra begjæret om å komme deres tidligere undertrykkere til livs og få hevn over dem.
Isburet, som ovennevnte intelligens var innesluttet i, virket både som et vern mot de forfølgere som ville hevne seg på ham, og som et fengsel for ham selv. En av åndene, som var mer skarp enn de andre, hadde konstruert en lang tynn stang, som han støtte inn mellom sprinklene for å stikke sin undertrykker og plageånd. Det var underlig å se hvorledes mannen i buret hadde lært å unngå den spisse ende. Andre hadde skarpe, korte spyd, som de kastet inn gjennom sprinklene for å ramme ham, som nå var deres offer. Andre igjen sprøytet råttent, slimet vann på ham, og ofte forenet hele skaren seg, for med samlet kraft, å sprenge burets sprinkler, men det lyktes dem aldri. Merkverdig nok holdt sprinklene for det veldige trykk, og mannen i buret hånet dem; han viste av lang tids erfaring, at buret ikke kunne knuses. Han satt nærmest og frydet seg over deres forgjevne anstrengelser.
På mitt spørsmål, om denne mann noen sinne ble løslatt, fikk jeg svar fra den høye, majestetiske ånd, hvis røst jeg ved forskjellige anledninger hadde hørt - blant annet ved min grav, hvor jeg hadde bedt om hjelp i min ulykkelige tilstand. Da jeg atter hørte den kjente røst, var det som om den kom langt borte fra, på samme måte som når profetene etter sigende hadde hørt Herrens røst. Denne røst, som lød som dype toner, kunne hverken den fengslede eller de som søkte å gjøre ham skade høre. Deres ører var døve, så de ikke kunne høre, og deres øyne blinde så de ikke kunne se.
Og røsten sa til meg: "Sønn, betrakt denne manns tanker et øyeblikk og se, hvordan han ville bruke sin frihet, hvis han fikk den."
Og jeg så inn i mannens sinn, som når man ser bilder i et speil. Først spekulasjoner om hvordan kan kunne slippe ut av sitt fangenskap, deretter hvordan han, når han var sluppet ut, kunne tvinge seg tilbake til jorden og det jordiske plan. Og når han omsider var kommet så langt, ville han finne en annen, hvis tilbøyelighet og ærgjerrighet lignet hans, og ved hvis hjelp han kunne pålegge mennesker på jorden et enda tungere åk og grunnlegge et enda grusommere tyranni, en enda mer ubarmhjertig inkvisisjon, som hvis det var mulig, ville utrydde menneskers siste rest av frihet. Han syntes å svelge i seg tanken om nye undertrykkelser, og han erindret med stolthet hvorledes han uten på den minste måte å bli rørt, hadde lyttet til sukkene og skrikene fra de ofre han hadde pint til døde.
I sin umettelige lidenskap, hvor det gjaldt undertrykkelse, og i sin ærgjerrighet etter posisjon, hadde han skapt sin orden bare som et påskudd for å kunne gjennomføre sine grusomme handlinger. Og i hans harde og ubøyelige og ufølsomme sjel var det ikke så mye som et atom av medlidenhet eller samvittighetsnag over de handlinger, som hadde brakt så mange sjeler til vanvidd ved de smerter, han hadde påført dem. Hvis en slik mann ble satt i frihet, så han kunne vende tilbake til et jordisk liv, ville det i overført betydning være det samme som å slippe det villeste rovdyr løs. Han ante enda ikke hvor han befant seg, og at inkvisisjonen, som han elsket og som han stadig tenkte på å styrke i alle dens dødbringende krefter, i mellomtiden var blitt et levn fra fortiden. At den er avskaffet av en langt større makt, enn den han noen sinne hadde håndtert, og heller ikke at den liksom den mørke tidsalder, hvor den hadde vokst som en giftig plante, var forsvunnet for aldri mer å vende tilbake. Og at den, Gud være lovet, aldri mer skulle vanære menneskeheten med forbrytelser i Hans navn, som kun prekte fred og kjærlighet på jorden. Etterdønningene av den bevegelse, som omsider feide inkvisisjonen bort, merkes enda på jorden, men det vil gå mange år før menneskene har oppløst restene av disse mørke tidsaldre, inntil alt hva som er rent og sant og godt omsider vil gjengi dem en tro på kjærlighetens Gud, og overvinne troen på skrekkens Gud, slik som disse undertrykkere fremstilte det høyeste vesen for den uvitende menneskehet.
Nedslått og sorgfull vendte jeg meg bort fra Det Frosne Land. Jeg hadde ikke lyst til å utforske landets hemmeligheter eller i det hele tatt oppholde meg der. Jeg følte at jeg intet kunne utrette, og at ingen ville kunne forstå meg. Beboerne i dette land fikk meg bare til å fryse, og jeg var opprørt over at jeg intet kunne utrette.
På veien tilbake fra Det Frosne Land til Skumringens Land passerte jeg en mengde store huler, som var meget rommelige, og som ble kalt Slumringshulene. Her lå det en mengde ånder i en tilstand av fullstendig sløvhet. De var helt uten bevissthet om alt det som omgav dem. Det var ånder av mennesker, som hadde mistet livet ved å spise eller innta narkotika.
I mange tilfeller varte deres søvn i århundrer, i andre, hvor de ikke hadde gitt så mye etter for denne fristelse, kunne den bare vare tyve, femti eller hundre år. Vennlige ånder, som selv hadde gjennomlevd de samme kvaler, gav dem magnetisme. Litt etter litt og meget langsomt - og i forhold til om ånden var mer eller mindre medtatt, våknet disse elendige ånder opp, og den sløvede tilstand, som lignet et retardert barns eller slike som anbringes på en åndssvakeanstalt, vakte dem til bevissthet ved den livgivende magnetisme. Men den åndelige utvikling hos disse sjeler gikk meget langsomt fremad, fordi de i deres sløvede tilværelse, som narkoen hadde forårsaket, ikke kunne gjøre bruk av de erfaringer, som de hadde innhøstet under deres jordiske liv, men måtte tilegne seg ny lærdom under helt andre og meget vanskeligere forhold.
Når man tenkte på all den tid, som var gått tapt for disse elendige ånder, mens de henlå helt bevisstløse, var Slumringshulene usigelig triste å være i.
Kapittel 10
Mitt hus i Morgengryets land – Forbindelsen mellom de levende og de døde
(My House in the Twilight Lands - Communion Between the Living and the Dead)
Jeg ble nå en tid i mitt hjem i Skumringens Land for å lære noe mer om meg selv og om mine egne evner. Og jeg prøvde å anvende de erfaringer jeg hadde gjort på mine vandringer.
Min beste læremester var en mann, som hadde levd et liv på jorden som i mangt og meget lignet mitt eget. Han hadde passert gjennom de lavere sfærer, som jeg nå var i ferd med å gjøre. Nå bodde han i et lyst solskinnsland, hvorfra han med mellomrom kom ned for å lære og hjelpe dem av Broderskapet som var hans elever, hvilket jeg nå også var blitt.
Det var også en annen lærer eller leder, som jeg stundom så, og av hvem jeg lærte mange merkelige ting; men da han hørte hjemme i en høyere sfære enn den andre, kunne jeg sjeldent oppfatte hans person.
Den undervisning jeg mottok fra ham, kom til meg mer som mentale innskytelser som svar på et eller annet spørsmål fra min side. Denne ånd vil jeg nå beskrive; ved denne tid i Skumringens Land så jeg ham ganske vist meget utydelig, men senere, hvor mine fremskritt hadde brakt meg i en lysere tilstand, så jeg ham enda meget klart.
Skjønt han ikke alltid var fullt tydelig for meg, var jeg dog ofte hans nærværelse bevisst, og jeg følte alltid at den hjelp jeg behøvde kom fra ham. Senere erfarte jeg at han hadde vært min særlige vokter under det jordiske liv, og derfor kunne jeg lettere tilskrive ham gode tanker og innskytelser og mange av mine høyere lengsler. Det var også hans stemme, som hadde talt advarende og kjærlig til meg og trøstet meg, da jeg kjempet, nesten overveldet av den fryktelige situasjon jeg befant meg i ved min inntreden i den åndelige verden.
I de mørke dager, hvor jeg tilbrakte en vanskelig tid i min lille celle, merket jeg alltid hans nærværelse, og at han lindret mine lidelser og gav meg mot gjennom sin vidunderlige kunnskap og kraft.
Da jeg nå vendte tilbake til Skumringens Land etter å ha besøkt de mørkere sfærer, følte jeg det nesten som om jeg var kommet tilbake til et hjem. Bart og usselt som mitt værelse var, inneholdt det dog mine største skatter: speilet, hvor jeg kunne se min elskede, rosen og brevet hun hadde sendt meg.
Dessuten hadde jeg venner, kamerater som var i samme situasjon som jeg, og skjønt vi ofte var meget alene da vi hver for oss gjennomtenkte våre fortidige villfarelser, var det dog meget behagelig engang imellom å få besøk av en eller annen venn. Og da vi alle var likestilte intelligenser, som hadde vanæret oss selv i det jordiske liv og nå søkte en bedre vei, var vi knyttet til hverandre med sympatiens bånd.
Det er vanskelig å forklare for utenforstående, men vårt liv og vår tilværelse både lignet og ikke lignet en jordisk tilværelse. Vi inntok for eksempel på visse tider, og når som helst vi følte sult, en slags enkel føde, som syntes fremstilt på magisk måte. Men det gikk ofte en hel uke, uten at vi overhodet tenkte på mat; det skulle da være, hvis en av de tilstedeværende, som i sitt jordiske liv hadde hengitt seg til bordets gleder, henledet våre tanker på det. Og i disse tilfeller var trangen ofte mer hyppig og vanskeligere å tilfredsstille.
For mitt eget vedkommende hadde min smak vært enkel. Verken mat eller drikkevarer hadde noen særlig tiltrekning på meg. Men vi var alltid omgitt av denne skumring, hvor det verken var natt eller dag, og den virket meget nedstemmende på meg i min ensomhet, som også var meget ensformig. Jeg elsker lys og solskinn, og det var alltid som et livgivende bad. Jeg ble født i et land, hvor det alltid var blomster.
Selv om vi vanligvis spaserte uten for bygningen og i de omliggende områder, så kunne vi engang imellom sveve litt, dog ikke så godt som de mer fremskredne ånder kunne. Men når vi skulle et sted, kunne vår vilje føre oss av sted nesten med tankens hastighet.
Med hensyn til søvn hadde vi i lange perioder ingen trang til det. På den andre siden kunne vi ligge og sove i uker - stundom halvt beviste om hva som foregikk omkring oss. Til andre tider kunne vi være borte i dyp søvn.
En annen merkelig ting var vårt tøy, som aldri syntes å slites, men fornyet seg selv på en hemmelighetsfull måte. Under hele denne periode av mine vandringer, og mens jeg oppholdt meg her, var min kledning av en mørk, meget mørk blå farve, med et gult belte rundt livet og et anker innvevd i gul tråd på min venstre arm med ordene: "Håpet er evig" brodert neden under. Jeg hadde stramtsittende underklær av samme farve. Kjortelen var lang og lignet litt på munkers, eller den påkledning andre broderskaper eller religiøse institusjoners medlemmer bruker på jorden. Kjortelen hadde en hette, som hang ned over ryggen, og som kunne brukes til å dekke ansiktet med, hvis man ikke ønsket det skulle ses; for våre trekk var så forandret av lidelser og samvittighetsnag, at vi ofte var glade for å kunne skjule dem.
Dype øyenhuler, innsunkne kinn, herjede og bøyde skikkelser og de dype furer, som sorgen hadde avsatt på hvert ansikt, fortalte deres egen historie uten kommentarer. Og de iblant oss, som hadde dyrebare venner på jorden eller i den åndelige verden, som stadig sørget over tapet av oss, - for dem (av de som hadde evner å delvis se oss) ønsket vi å skjule våre vanskapte former og ansikter.
Vår daglige tilværelse var ensformig, idet studiene og forelesningene fulgte hverandre som et urverk. Man regnet ikke med tid i dager eller uker, man regnet kun med åndens fremskritt og utvikling. Når man på kortere eller lengre tid hadde tilegnet seg en leksjon, ble ånden rykket opp til et høyere stadium i studiet.
Det er ånder for hvem det tar meget lang tid, før de kan fatte meningen med undervisningen. I slike tilfeller blir vedkommende på ingen måte presset eller drevet frem, som man har for skikk å gjøre ved menneskers utdannelse på jorden, hvor tid er penger, som man sier. Et menneske som ånd har hele evigheten for seg og kan gå fremad eller stagnere, som han behager. Og han kan forbli på samme stadium, hvor han befinner seg, inntil han har tenkt problemene igjennom, som er blitt vist ham. Og så er han moden til neste skritt.
Man søker som sagt ikke å forsere noen raskere frem, enn han selv ønsker, og ingen antaster hans frihet til selv å bestemme sin utviklingstilstand, så lenge han ikke forgriper seg på andres frihet, men retter seg etter Det Store Broderskaps enkle regel: sympati og frihet for alle. Ingen blir tvunget til å lære. Ingen blir holdt tilbake fra å lære. Og hvis en søkte å forlate dette sted - noe som ofte skjedde - sto det ham fritt. Han kunne gå, hvis han ønsket, og vende tilbake når han ønsket. Dørene var ikke lukket for noen, som ville gå eller komme. Og ingen bebreidet en annens feil, for enhver følte sin egen feils alvor.
Noen hadde vært der i lengre tid, erfarte jeg; for dem var leksjonene vanskelige, og de var da langsomme til å lære. Andre var gått så mange ganger tilbake til jordplanet, at de til sist var steget ned i lavere sfærer og hadde gjennomgått et renselseskurs i det andre av ”Håpets Hus”, hvor jeg først hadde vært. Det så ut som om de var stagnert i stedet for å gå fremad; men i virkeligheten hadde selv dette vært en nødvendig leksjon i stedet for en stagnasjon, idet de på den måten var blitt kurert for ønsket om jordplanets forlystelser. Noen få, som lik meg selv, var sterkt motivert til å komme opp, gjorde hurtige fremskritt og gikk fra det ene trinnet til det andre. Men det var dessverre alt for mange, som hadde bruk for all den hjelp de kunne få, for å holdes oppe og trøstes under deres motgang. Og det falt i min lodd å være i stand til - ut fra mitt eget store håp - å utdele det til andre, som var mindre lykkelige, og som ikke var så begunstiget som jeg, som hadde med en strøm av kjærlighet og sympati fra min elskede, - hun som alltid oppmuntret meg til nye anstrengelser med et løfte om glede og fred til sist.
*
Som kom en tid, hvor jeg opplevde en ny kilde til lykke, idet jeg ble i stand til å tilbringe visse øyeblikk på jorden sammen med min elskede, når det var mulig for henne å være fullt bevisst om min nærhet.
Jeg hadde mange ganger besøkt henne uten at hun merket det. Under mine vandringer hadde jeg hatt mulighet for å få noen korte lykkelige øyeblikk, hvor jeg kunne gå til jorden for å se henne. Men nå kunne hun, selv om jeg var nesten usynlig for henne, la meg forstå at hun følte min nærværelse, og hun kunne også merke min berøring, når jeg la min hånd over hennes. Hun talte til meg og kunne svakt høre mitt svar.
Hvor underlig men salig var ikke dette møte mellom den levende og den døde.
Som oftest kom jeg til henne med hjertet fullt av den bitreste kval og samvittighetsnag over fortiden, og med en følelse av skam og ydmykelse over alt det som hadde gjort meg til den stakkar jeg var. Og det syntes håpløst å tro jeg kunne heve meg til noe høyere og renere. Men ved synet av hennes ansikt, som røpet at hun trodde på meg og elsket meg tross alt, ble mitt hjerte beroliget, og inngav meg nytt håp og nytt mot, så jeg kunne kjempe videre.
I min ensomhet og forbindelsen med henne, vokste en tillid og et håp til fremtiden, som jeg ikke kan beskrive.
Jeg fikk vite, at hun hadde utviklet sine evner og studert hvorledes hun kunne anvende de vidunderlige gaver hun hadde, og som hadde slumret i hennes bevissthetsliv i så lang tid. Det gledet henne ubeskrivelig, at det var lyktes henne å utvikle seg så mye, at forhenget mellom henne og meg var trukket til side, så jeg ikke mer var lukket ute fra henne.
Og deretter ble det skjenket oss en annen stor glede.
Min elskede hadde funnet et medium, gjennom hvis særegne organisme det ble mulig for en ånd å ikle seg et jordisk legeme i likhet med det, som ånden var ikledd under sitt jordiske liv, så det var gjenkjennelig for de venner den hadde etterlatt på jorden.
Jeg ble nå i stand til å materialisere (som det ble kalt) en solid hånd, hvormed jeg kunne berøre henne. Stor var vår lykke, selv om jeg enda var nektet den senere glede å kunne vise meg for henne.
Det ble sagt til meg, at jeg ikke kunne gjøre det uten at det materialiserte ansikt bar spor av mine lidelser, og det ville bedrøve henne å se det. Senere, når jeg var mer fremskreden, skulle jeg kunne vise meg selv klart.
Akk, så mange stakkars ånder kom til disse møter i håp om å kunne vise seg og bli gjenkjent og derved få anledning til å se en eller annen, som ville være lykkelig for å vite, at de stadig levde og kunne vende tilbake. Den åndelige verden er fylt med ensomme sjeler, som alle er begjærlige etter å vende tilbake for å vise, at de stadig lever og stadig tenker på deres kjære på jorden, at de følger dem i deres kamper og er like så rede til, ja, ofte bedre i stand til det dér hvor de er, - å råde og hjelpe, enn de var på jorden, hvor de var lukket inne i den fysiske kroppen.
Jeg har sett ånder i slik sorg, slik desperasjon i forsøket på bare å få et bevisst lite glimt, en klar tanke – hvor i de kunne vise de gjenlevende at deres nærvær var følt og forstått.
Jeg har sett mange, ja, veldig mange ånder sveve over jordplanet, som kunne være dratt til en lysere sfære, men som ikke ville fordi en de elsket på jordplanet, måtte kjempe der under prøvelser, og i dype bekymringer, gikk og sørget over deres død. Åndene svevde da over slike ulykkelige og håpte på et eller annet lykkelig tilfelle, som kunne gjøre den dødelige bekjent med deres nærværelse og deres uforandrede kjærlighet.
Kunne de bare sette seg i forbindelse med hverandre, slik som venner på jorden gjør, når den ene er reist til fjerne land og har latt den andre tilbake, så ville som ikke være slik en håpløs sorg, som jeg så ofte har vært vitne til. Og selv om tiden mildner de flestes sorg, ville det være en lykke for både de levende ånder og de dødelige, hvis de kunne sette seg i forbindelse med hverandre.
Jeg har kjent en mor, hvis sønn var kommet på avveie, og som trodde at denne mor var en engel i himmelen langt borte. Jeg har sett, sier jeg, at hun i årevis har fulgt sin sønn og forgjeves har anstrengt seg for å inngi ham følelsen av sitt nærvær for derved å advare ham mot lastens veier. - Jeg har sett et par elskende, som en eller annen misforståelse hadde skilt av, og for hvem døden hadde reist en uoverstigelig skranke. Den som gikk bort svevde omkring den som ble latt tilbake, og med alle de til rådighet stående midler søkte vedkommende å meddele seg til den etterlatte, og søkte å forklare den rette sammenheng og årsaken til misforståelsen, og at de i hjertet stadig hadde vært ærlige og oppriktige overfor hverandre, hvor mye det motsatte enn syntes å være tilfellet.
Jeg har sett ånder, som i dypeste sorg forgjeves har søkt å oppnå et bevisst blikk, en eneste tanke, som kunne vise at deres nærværelse ble merket og ble forstått. Jeg har sett dem i fortvilelse kaste seg ned foran den elskede etterlatte og forsøke å ta fatt i vedkommendes hånd, tøy eller annet. Og åndens hånd var ute av stand til å berøre noe som helst, og de etterlattes ører var døve for den åndelige stemme. Ved slike leiligheter kunne det skje, at den etterlattes dypeste sorg og ubeskrivelige lengsel ble åpenbart, men vedkommende, som sørget og lengtes, hadde ingen betingelser for å komme til kunnskap om at den som var dratt bort, nettopp hadde vært nærværende i det gitte øyeblikk.
Hvor stor sorgen og fortvilelsen og lengselen etter en avdød enn kan være på jorden, så er det for intet å regne mot den sorg, den lengsel og det savn en ånd må føle og lide, når den er kommet til klarhet over, hvilken uoverstigelig mur som skiller ånden fra dens kjære på jorden.
Intet under at man fra åndelig side på alle måter prøver å meddele mennesker, at de kan komme i forbindelse med deres kjære som er dratt av sted. Selv om det i så henseende er mye som ser tåpelig og latterlig ut, ja kanskje også banalt og grotesk, fordi mange medier i forskjellige sirkler fremstiller falske åndemanifestasjoner. Men over alt det falske må man ikke glemme alt det som er ekte og oppbyggende, og som kan være medvirkende til at dørene mellom den åndelige og den materielle verden en dag åpnes, slik at mennesker ikke skal leve i den sorg og fortvilelse, som er en følge av uvitenheten om de faktiske forhold.
foregående del | neste del | første del
utskriftbar wordversjon av HELE BOKEN OVERSATT TIL NORSK uten bilder link (N)
TILSVARENDE DANSK utskriftbar wordversjon link
link til powerpoint-introduksjon av boka
