første del  | her under er siste del  av den norske oversettelse av
"A Wanderer in the Spirit Lands"
(en vandrer i de åndelige land)
By Franchezzo
norsk oversettelse av boken som ble tatt ned for ca 110år siden | større tekst = bruk Ctrl + knappen

(alle illustrasjoner er tilføyd av rø, og ikke i original-boka)

 

Kapittel  31

Hvorfor Sfærene er Usynlige -  Åndsfotografier

(Why the Spheres Are Invisible ‑ Spirit Photographs)

"Og nå er det noe annet, Hassein, som jeg vil spørre deg om. Jeg har ofte hørt mennesker på jorden si at de gjerne vil vite hvorfor de ikke kan se sfærene omkring jorden - hvis de eksisterer - og hvorfor de heller ikke kan se de ånder som sies å befinne seg i samme rom som dem selv. Folk er naturligvis ikke alltid tilfreds med å få vite at det er fordi de ikke er klarsynte eller har sjele-syn. De ønsker en tydelig forklaring. Jeg er selv en ånd, og jeg vet at jeg eksisterer, og det er også tilfellet med min bolig. Men jeg kan ikke besvare Spørsmålet. Kan du?"

 

Hassein lo. "Jeg kunne gi deg mange lærde forklaringer, men hverken du eller disse dødelige, som er ute av stand til å se åndene, vil bli meget klokere av dem. Jeg vil heller svare deg uten tekniske forklaringer. Dødelige kan også se de avdøde. Prøv å tenke tilbake i ditt jordiske legeme, hvor du var ute av stand til å se ånder. La oss sammenligne det materielle og åndelige syn med to øyne. Det ene kaller vi det venstre, det annet det høyre, og la så det venstre representere det materielle syn og det høyre det åndelige. Anta nå at du står med ryggen mot lyset og holder pekefingeren foran det høyre øye, hvor den alene kan ses av dette øye, idet det venstre kun ser veggen foran deg.

Lukk så det høyre øye, og fingeren er usynlig - allikevel er den der, kun ikke i syns- linjen for det venstre øye eller det materielle syn. Lukk nå begge øynene opp på en gang, og se din finger; du vil sikkert se den, men på grunn av en besynderlig optisk illusjon ser den ut som om den var gjennomsiktig. Den ligner skyggen av en finger, idet veggen ses gjennom den, og den kan virke med en spøkelsesfinger, skjønt du vet at den er virkelig.

På den måten kan du forestille deg hvordan et menneske som bruker sitt materielle syn, ikke kan se hva som krever klarsyn. Og du kan forestille deg hvorledes et menneske, som har sitt materielle syn og åndelige syn åpent på samme tid, kan se en ånd, men med samme gjennomsiktige utseende som din finger nettopp nå hadde. Der har du den populære oppfattelse av spøkelset. En klarsynt som betrakter en åndelig gjenstand med det åndelige syn, kan lukke sitt materielle syn ved en viljesakt. Derfor ses den åndelige gjenstand som en absolutt virkelighet, omtrent som om en materiell finger viser seg når den ses alene av det materielle øye.

Det er de færreste mennesker som vet at deres materielle syn avhenger av de materielle atomer, som fyller jordens atmosfære, og uten disse atomer ville det ikke vært noe lys å se gjennom.

Om natten kan de dødelige se stjernene, også de som ikke selv er stjerner eller soler, fordi de er materielle gjenstander, som reflekterer sollyset. Om dagen er stjernene der stadig vekk, men den umåtelige masse av materielle partikler i jordens atmosfære, som er belyst av solstrålene, skaper en så tett atmosfære av lys, at stjernene ikke lengre er synlige for øyet. Hvis man derimot steg opp uten for atmosfæren, ville stjernene være synlige ved middagstid, fordi den omgivende eter i rommet, som er fri for slike partikler, er ganske mørk. Her er det intet som kan reflektere sollyset.

De små partikler, som stadig kastes inn i atmosfæren av jorden selv, er kun større og grovere atomer, som inneslutter eller dreier seg rundt om disse små åndelige frø. Det er de siste som danner en åndelig atmosfære omkring jorden og reflekterer de åndelige elementer av solens lys. Denne åndelige atmosfære er kjent som astralplanet og har samme tetthet i forhold til astrallegemene, som den materielle atmosfære har til de dødeliges legemer. Og lyset fra solens åndelige elementer, som reflekteres av disse åndelige partikler, er astralplanets lys, hvorved astrale ånder ser, da jordens materielle atmosfære er usynlig for dem, liksom den åndelige atmosfære er usynlig for de dødelige. Er det så ikke lett å forstå, at det eksisterer sfærer rundt om jorden mellom mennesket og solens materielle hylster, uten at de er i stand til å se dem? De åndelige sfærer og deres beboere er sikkert mer gjennomsiktige og uoppfattelige for den dødeliges syn, enn hans finger viste seg å være. Allikevel eksisterer de og er av en likeså håndgripelig virkelighet som din finger; de er kun usynlige på grunn av det syn som er begrenset til materielle ting."

 

 

Kapittel 32

Gjennom porter av gull – Min Mor – Mitt Hjem i Landet av

Den Lyse Dag – Jeg gjenforenes med Benedetto

(Through the Gates of Gold ‑ My Mother ‑ My Home in the Land of Bright Day –

 I Am Joined by Benedetto)

 

Jeg ble aldri trett av å se skyene sveve over himmelen og forme seg etter mine tanker. Etter at jeg er kommet til den andre sfære, har min himmel alltid hatt skyer svevende omkring. Yndige, lyse skyer, som er som hvit ull og danner seg i tusener av former og antar de skjønne farge nyanser, noen ganger regnbuefarvede, andre ganger av den mest blendende hvithet, for atter å forsvinne. Det er blitt fortalt meg av noen ånder, at de aldri ser skyer på deres himmel, den er alltid ren og klar. Og det er sikkert slik i deres land, for i den åndelige verden danner våre tanker og ønsker våre omgivelser. Det er fordi jeg elsker å se skyer, at jeg selv skaper dem. Jeg ser på min himmel, somme tider skjuler den, til andre tider mildner den sin skjønnhet og får meg til å bygge luftslott.

En tid etter at jeg hadde fått mitt lille hjem i Morgenlandet, begynte jeg å se noe i horisonten som lignet et ørkenens fatamorgana. Det var tydelig og helt livaktig, og deretter bleknet det og forsvant, mens jeg stirret. Det var en yndefull eterisk port, som lignet gull - slik som inngangen må være til et eller annet fe-/alve- (guddinne-) land. Det fløt en klar strøm av vann mellom meg og denne port. Trær så skjønne, at ord ikke kan beskrive dem, bøyde deres løvrike grener over den skinnende port og slynget seg langs dens sider. Visjonen viste seg atter og atter for meg, og mens jeg en dag satt og stirret på dette vidunderlige syn, sto min far ved siden av meg. Men jeg ante det ikke.

Da rørte han ved min skulder og sa: "Franchezzo, denne gyllne port innbyder deg til å komme nærmere. Gjør det. Ta den riktig i øyesyn. Den er inngangen til den høyeste krets i denne andre sfære, og det er foran denne port at ditt nye hjem står beredt til deg. Du kunne for lenge siden gått gjennom porten, hvis ikke kjærligheten til ditt lille hjem her hadde holdt deg tilbake. Men nå vil det være godt for deg å dra av sted og se om ikke det nye lands vidundere vil fryde deg enda mer. Jeg befinner meg som du vet - i den tredje sfære, og den vil enda være over deg, men jo mer du nærmer deg, desto lettere kan jeg besøke deg. Og i ditt nye hjem kan vi ofte være sammen."

Jeg ble så glad overrasket, at jeg akkurat i øyeblikket ikke kunne svare. Det forekom meg helt ufattelig, at jeg kunne gå igjennom denne porten, men på min fars råd forlot jeg mitt lille hjem. Det var ikke uten vemod jeg tok avskjed med det, for jeg blir alltid knyttet sterkt til de steder, hvor jeg har bodd lenge, men nå dro jeg av sted til det nye landet. Porten strålte i en underfull glans for meg hele tiden, men den svant ikke bort, som andre porter hadde gjort.

På de åndelige plan er overflaten ikke rund som på jordens kule, og man ser ikke gjenstandene i horisonten forsvinne på samme måten som på jorden; himmel og jord møtes heller ikke her i det fjerne; derimot ser man himmelen som en uhyre tronhimmel over sitt hode, og alt synes å ligne hengende landskaper, som har en skjønnhet, som ingen jordisk kan gjøre seg forestillinger om. Og når man ser et slikt nytt land med dets fjell utbredt for seg, er det alltid i horisonten flere fjell og nye land, som ligger høyere enn det man har nådd. Slik kan man se ut over de land og landskaper man har passert. De ligger liksom i terrasser, hvor den ene fører til den andre, og den ene mindre skjønn enn den foregående etter hvert, som man når til planet som omgir jorden, inntil man til sist når selve den fysiske jordkloden. Bakenfor den ligger - for de ånder hvis syn er så utviklet at de kan se - de terrasseformede land som fører ned til helvete. Slik går den ene krets over i den andre i sfære etter sfære, men mellom dem er det en skranke av magnetiserte bølger, som driver dem tilbake, som fra en lavere sfære forsøker å passere dem. Dette kan nemlig ikke skje, før de er i harmoni med den høyere sfæren.

 

I løpet av min reise gikk jeg gjennom de gyllne porter mellom atskillige kretser i denne andre sfære, hvis byer og oppholdssteder ville ha fristet meg til å bli dér, hvis jeg ikke hadde vært så interessert i å se det eventyrland, som nå var mine forventningers mål. Jeg viste dog, at jeg på ethvert tidspunkt kunne stanse og utforske disse mellomliggende land, idet en ånd, hvis han ønsker det, alltid kan betre den underliggende vei, som han én gang har gått.

Omsider nådde jeg toppen av den siste fjellkjede, som var mellom meg og den gyldne port, og jeg så ut over et vidunderlig skjønt landskap. Vinden bevegde trærnes løvrike kroner liksom en velkomst til meg. Foran meg lå den skinnende floden, ved hvis bredder det vokste blomster av en skjønnhet og med en duft jeg ikke kan beskrive. Og på den andre siden av floden så jeg den gyllne port. Med en voldsom følelse av glede kastet jeg meg i floden og svømte over til den andre siden. Det friske vann lukket seg over mitt hode, mens jeg dukket og svømte. Min kledning var drivvåt da jeg steg opp på den motsatte bredden, men et øyeblikk etter var den tørr. Jeg så ned på meg selv og ble meget overrasket. Den grå kjortel med de tre hvite kanter bar jeg ikke mer; i stedet for hadde jeg fått en blendende hvit kjortel, med en gylden kant og et gyllent belte. Min sjel ble oppfylt av glede og takknemlighet. Jeg så min kledning:

Ved håndleddene var ermene festnet med gyllne spenner, og på samme måte var det gyllne spenner ved halslinningen; alt var i harmoni med de gyllne farver på den hvite drakt. Jeg kunne neppe tro mine egne øyne, jeg stirret og stirret på meg selv i salig glede, og med en fryd, som fikk mitt hjerte til å banke, nærmet jeg meg med andakt den gyllne port.

Da jeg grep om håndtaket, gled porten opp, og jeg sto på en vei som var omgitt av trær og busker, urter og blomster som sendte meg en vellukt i møte. Ja, det var som om alt bak denne porten tok meg i sin favn og varmet meg helt inn i min sjel. Intet, intet av det jeg her erfarte kan beskrives. Det må oppleves.

Trærnes bøyde deres grener mot meg, som om de var levende, sjelfulle skapninger som bød meg velkommen.

Blomstene syntes å nikke til meg, som om de viste at jeg elsket blomster. Gresset, som min fot trådte på, var av en dyp, fløyelsaktig grønn farve, og himmelen over mitt hode var ren og blå. Og lyset, som strålte fra denne vidunderlige himmel, kledd med trær og busker og blomster i purpur og dannet solpletter på veien og i skogbunnen under trærnes kroner. Langt borte skimtet jeg blå fjell og under dem en innsjø, hvori de speilet sine tinder. På sjøen så jeg mange små øyer, som var prydet med trær og busker, så de lignet buketter som speilet seg i sjøen. Inn imellom dem seilte sjeler, kledd i drakter av alle farger, i små båter. Alt dette, som lå utbredt for mine øyne, hadde en viss likhet med Sydens skjønne solrike land, og dog var det så forandret, fordi det var renset for all synd.

Da jeg gikk opp av veien, kom en skare sjeler meg i møte og hilste meg velkommen, og blant dem gjenkjente jeg min far og mor, min bror samt en søster og mange av mine venner fra ungdomstiden. De bar florlette drakter av rød, hvit og grønn farge. De vinket til meg og spredte blomster på min vei da jeg nærmet meg, og de sang mitt hjemlands vakre sanger. Det var en velkomst så gripende, at jeg ikke kan sammenligne den med noe.

Jeg var overveldet av lykke over all den kjærlighet, som strømmet meg i møte, for jeg bar enda i min erindring bevisstheten om mine synder, da jeg vandret på jorden, og derfor syntes jeg ikke at jeg hadde gjort meg fortjent til all den kjærlighet som ble vist meg.

I disse herlige omgivelser søkte mine tanker til jorden til henne som var meg dyrebarest av alle mine kjære. Og jeg tenkte: Akk, om hun bare var her og kunne dele min lykke med meg, nettopp hun hvis uselviske kjærlighet jeg kan takke for at jeg er her nå. Idet disse tanker bemektiget seg min sjel, så jeg plutselig hennes skytsånd ved min side. Han bar henne halvt sovnende og halvt bevisstløs i sine armer. Hennes klededrakt var fra den åndelige verden; den var hvit som en bruds og skinte av diamanter, som lignet duggdråper. Jeg vendte meg om og trykket henne til mitt hjerte, og ved min berøring våknet hennes sjel, og hun smilte til meg. Jeg presenterte henne for min familie og mine venner som min forlovede. Hun vant dem alle med sitt inntagende og hjertelige smil. Hennes skytsånd trådte nå til og kastet en blendende hvit kappe over henne, hvorpå han løftet henne opp i sine sterke armer. Som et trett barn syntes hun å synke bort i slummer, da han bar hennes sjel ned til hennes jordiske legeme, som hun hadde forlatt for en tid for å kunne dele dette høytidelige øyeblikk med meg. Akk, selv i min glede følte jeg det hardt at skulle se henne forsvinne, uten at jeg kunne beholde henne hos meg. Men hennes jordiske livstråd var enda ikke helt utspunnet, og jeg viste at hun som andre måtte gå sin pilgrimsgang til ende.

Da min elskede var forsvunnet, stimlet mine venner sammen rundt om meg og omfavnet meg hjertelig. Men min mor, som jeg ikke hadde sett siden jeg var et lite barn, og som jeg kun svakt erindret, strøk meg med hånden over mitt hår. Hun kjærtegnet og kysset meg som kun en mor kan gjøre. Ja, min mor var overfor meg, som om jeg enda var den lille sønn hun hadde etterlatt på jorden for mange, mange år siden. Minnet om henne hadde vært svakt, men min far hadde hatt bildet av dem begge klart i tankene.

Nå ble jeg av mine venner ført bort til et prektig hus, som var dekket med roser og sjasminer, som slynget seg rundt om de slanke, hvite pilarer i pergolaen/piazzaen (I England refererer ordet piazza vanligvis til en asfaltert åpne fotgjenger plass, uten gress eller planting, ofte foran en betydelig bygning eller butikker. Pergola (it.) er en løvgang dannet av doble rader med frittstående vegetasjon og slyngplanter med rikt løvverk. Pergola kan også i moderne arkitektur være en overdekkket gangvei.). På denne måten dannet det blomstrende forheng. Åh, hvilket herlig hjem! Og her skulle jeg bo! Jeg følte i min glede og takknemlighet, at jeg slett ikke hadde gjort meg fortjent til en slik bolig. Stuene var rommelige. Det var syv av dem, og de var lyse og luftige. Hver av dem var innrettet til de spesielle studier jeg ville kaste meg over, og alle bar de preg av den personlige smak, jeg hadde utviklet

Dette vidunderlige hus lå på et fjell, hvorfra jeg hadde utsikt over sjøen. Herfra kunne jeg også se ned over de lavere bakker og den mørke dal og slette lenger ned. Ja - jeg så fra min nye bolig ned i de lavere plan, jeg hadde passert - helt ned til det jordiske plan og selve jordkloden, som lyste som en stjerne dypt nede under meg. Jeg tenkte, da jeg skuet ned på den, at dér var min elskede enda, og dér var også min arbeidsmark. Jeg har mange ganger stirret ned på denne ensomme planet, idet episoder fra mitt forgangne liv er glidd forbi som en lang billedserie. De kaller på min erindring, når mine tanker kretser om henne, som var min ledestjerne.

Det værelse, hvorfra jeg hadde utsikt til den fjerne jordklode, var mitt musikkværelse, og i dette fantes musikk-instrumenter av enhver art. Det var blomster på veggene, og som var bløte draperier foren vinduene, noe lignende de gardiner man bruker på jorden. Vinduene her var uten glass; noe slikt bruktes ikke her, draperiene var tilstrekkelige til å begrense de milde vinder som viftet i disse sfærer.

Det var også skogliljer - av samme slags som dem som vokste ved mitt hus i Morgenlandet, og som jeg hadde vært så glad for - de vokste opp i min nye bolig og fylte rommene med deres duft. På veggene hang det bilder av min elskede, og de var alle innrammet av hvite roser - et symbol på hennes rene sinn og opphøyede sjel. Alle de små skatter, som jeg hadde samlet på mine vandringer, var anbrakt i værelsene. De minte meg om den gang, da håpets lys syntes så fjernt, og nattens skygger helt omgav meg.

Værelset var pyntet med blomster, og møblementet lignet mye det man bruker på jorden, det var bare lysere og skjønnere og i det hele tatt mer fullkomment. Og så var det et sengeleie, hvor jeg kunne hvile meg når jeg følte trang til det. Dette sengeleie var meget yndefullt og vakkert; det hvilte på fire søljer som forestilte skognymfer, som så ut som om de var hugget i hvitt marmor, men var gjennomsiktige som alabast. Deres hoder var bekranset med løv, og deres armer var utbredte. De var yndefullt draperte med et klede om deres skikkelser, så man skulle tro de var levende vesener og ikke figurer. Sengen var dekket av noe som lignet svane dun, men det var mattgult av farge. Det var så bløtt at det straks innbød til hvile. Hvor ofte har jeg ikke ligget her og sett ut over alt det skjønne - med jordkloden langt borte og alle dens trette pilegrimer, de møysommelig kjempende sjeler.

 

 

Det neste værelse var fylt med de skjønneste malerier, vakre statuer og tropiske planter av en eiendommelig ynde. Det lignet mer et oppbevaringssted for skjønne kunster enn et værelse å oppholde seg i. Maleriene hang på veggen bak i værelset. Statuene sto i forgrunnen, og døren var også omkranset med blomster. Når man fra avstand så inn i værelset, var det som en helhet å se, et kunstverk av overjordisk ynde. Det var også en liten grotte der, med et springvann og rennende vann. Den rislende lyd, som svakt hørtes under blomstene, var som skjønn musikk. I nærheten av grotten var det et maleri, som straks tiltrakk seg min oppmerksomhet, for det illustrerte en av opplevelsene fra mitt jordiske liv. Det forestilte en stille forsommeraften på jorden, hvor min elskede og jeg rodde på floden. Solen sto glødende bak en stor banke, mens grå skygger snek seg inn mellom skogens stammer. Det var den gang en følelse av fred og harmoni i våre hjerter, som løftet våre sjeler mot himmelen. Jeg kunne gjenkjenne det hele, og jo mer jeg fordypet meg i bildet, desto sterkere trådte erindringen fra de lykkelige timer frem. Det var nettopp ved slike stunder, hvor det ingen mislyd var til stede, at det liksom trådte ut av bildet og åpenbarte seg for meg. Foruten dette var det bilder av mine venner og scener fra den åndelige verden. Fra vinduene her hadde jeg en annen utsikt enn fra musikk værelset. Her så jeg ut over de landskaper, som nå lå under meg, og hvis topper og tinder svakt skimtes gjennom en lys tåkedis, som stadig skiftet i farve.

Jeg likte å gå fra det ene værelse til det andre for å nyte utsikten og bli minnet om den fortid, som var forbundet med så mye smerte, som jeg nå var befridd fra. Jeg holdt også av å se inn i fremtiden, selv om den enda var tåket og uklar for meg. I malerisalongen fantes alt hva som kan fryde øyet, og i det foregående værelse hva legemet kunne begjære av hvile. Våre legemer krever også hvile i denne verden, liksom i den fysiske verden, selv om hvilen dog er vidt forskjellig. I den åndelige verden nyter man med større velbehag den hvile man har gjort seg fortjent til ved sine gjerninger, enn man gjør på jorden. Og vi nyter den på bløte dunleier. Ingen dødelig kan forestille seg hvorledes en slik hvile er i de himmelske boliger.

I min nye bolig var det rom for alt hva jeg hadde bruk for og glede av. Det var værelser hvor jeg kunne motta mine gjester og tale med dem. Og det var de mest delikate matvarer og kosteligste viner, som jeg kunne servere dem. Det var et bibliotek fylt med bøker og med opptegnelser over alt det, jeg hadde erfart i mitt livsforløp på jorden og på de åndelige plan. På samme måte var det bøker om de personligheter jeg interesserte meg for. Og så var det bøker som hadde den eiendommelighet at de ikke var trykte som på jorden, men når man bladde i dem, manifesterte de personer seg i bilder, som hadde skrevet bøkene. Også deres tanker som ble oppbevart i disse bøker, manifesterte seg. Her mottok man også inspirasjon fra de store diktere og forfattere, som hadde deres boliger i sfæren over.

Og her har jeg sittet og skrevet på de blanke sider i bøkene. Jeg har skrevet dikt til henne som opptok over halvdelen av mine tanker. Fra dette bibliotek var det dører ut til haven. Jeg vender tilbake til min første dag. Min far sa at han ville vise meg mitt soveværelse, når gjestene var gått Her som alle steder, var det anbrakt blomster, og jeg har som sagt alltid elsket blomster. Det var som om de taler til meg om mange ting og hvisker rene tanker til min sjel. Det var en terrasse rundt om huset, og det så ut som om haven direkte gikk ut i étt med den blanke sjø. Det var et fjernt hjørne av haven som var omgitt av en liten lund, og som senere ble min yndlingsplass, for herfra kunne jeg se ned til jordkloden og forestille meg, hvor min elskede hadde sitt hjem. Herfra sendte jeg mine tanker over de millioner av mil som atskilte oss. Mine tanker kunne nå henne, og jeg følte også at hennes tanker kunne nå meg, for vår kjærlighet dannet en usynlig tråd mellom oss, som aldri kunne briste.

Da jeg hadde sett og beundret alt, førte mine venner meg tilbake til huset, og vi tok alle plass for å glede oss ved den velkomstfest, de hadde forberedt for meg.

Og hvilken fest ble det ikke! Vi la planer for hverandres lykke og fremskritt. Vi drakk hverandres skål i en vin, som ikke etterlot noen beruselse. Denne overjordiske vin, som har alle gode og forfriskende egenskaper, og alle de velsmakende retter -  hadde de tilstedeværende medbrakt. Det var nesten for mye lykke, syntes jeg. Jeg følte det som en drøm, som jeg sikkert snart ville våkne av. Omsider forlot alle mine venner meg, og kun mine foreldre ble tilbake. De førte meg gjennom de øvrige av husets værelser. Et av dem var soveværelset. Sengen her var det første jeg bemerket, og jeg ble mer forbauset over dette enn over noe annet jeg hadde sett. Leiet var av snøhvitt stoff som var kantet med syrenfarvede og gyllne kanter. Ved fotenden sto det to englefigurer omtrent som dem, som var anbrakt i mitt andre værelse, men disse var bare høyere enn min egen skikkelse. Deres hoder og utbredte vinger syntes nesten å berøre loftet. Disse figurer var som alt annet fullkomne i skjønnhet og ynde. Det var som om de svevde over sengeleiet - ja, som om de var ankommet fra de høyeste himmelske sfærer. Det var en mannlig og en kvinnelig skikkelse. Den mannlige bar en hjelm på sitt hode og et sverd i sin høyre hånd, og i den andre hånd løftet han en krone høyt over sitt hode. Hans skikkelse var fullkommenheten av mannlig skjønnhet og karisma, og hans ansikt bar de skjønneste trekk. Det uttrykte på én både en mildhet og styrke, kongelig majestet og guddommelighet.

Den kvinnelige skikkelse ved hans side var mindre og mer blid og engleaktig i enhver henseende. Hennes ansikt var yndig, kvinnelig og av stor skjønnhet. Statuen var som om den var hugget ut av marmor, men øynene var store og milde på tross av materialets art. De lange krøller halvt skjulte hennes skuldre. I den ene hånd holdt hun en harpe med syv strenger. Den andre hånd hadde hun lagt på den mannlige figurs skulder, som om hun gjennom den fikk styrke og kraft. Hennes deilige hode var lett bøyd, og det var noe blidt og yndefullt ved den fremstrakte hånd, som hvilte på mannens skulder. På hodet bar hun en krans av rene hvite liljer. Uttrykket i hennes ansikt var så moderlig og ømt, at det godt kunne ha stått modell til et bilde av selve Jomfrumoderen. Begge skikkelser var så skjønne, at jeg fortsatte å stirre på dem, og når jeg tok mine øyne fra dem, var det som om deres skjønnhet på ny fikk meg til rette blikket mot dem. Jeg vendte meg til min far og spurte, hvordan det kunne skje at et så yndefullt kunstverk kunne bli satt opp i min bolig - og ellers hvorfor de hadde vinger, da engler jo i virkeligheten ikke er forsynet med slike overna­turlige ting.

"Min sønn," sa han, "disse figurer er en gave fra din mor og meg. Vi vil gjerne tenke oss, at du i gitte situasjoner hviler under disse vingers skygge. De skulle være et symbol på den beskyttelse vi gjerne vil yte deg. De er fremstilt med vinger, som er symbolet på de englelike sfærer, men hvis du ser nærmere etter, vil du oppdage at disse vinger er en del av figurenes draperier, og at de slett ikke har forbindelse med dem. Det ser bare ut som om de vokser ut av skikkelsenes skuldre, slik som jordiske kunstnere fremstiller engler. Vinger er ellers uttrykk for englenes makt til å heve seg inn i selve himlene. Den skinnende hjelmen og sverdet er symbolet på kamp, nemlig kampen mot villfarelsen, mørket og undertrykkelsen. Sverdet er dessuten symbolet på kampen mot den lavere naturs dårlige lidenskaper, som enhver sjel må kjempe imot for å vinne fremad og opp mot Lysenes Fader. Kronen symboliserer dydens og selverobringens seier. Harpen i kvinnens hånd sier at hun er en engel i den musikalske sfære. Kransen av liljer om hennes hode er symbolet på renhet og kjærlighet. Og hånden på mannens skulder viser, at hun henter sin styrke og får beskyttelse fra ham og hans sterkere natur, men hennes holdning og blikk, der hun slik bøyer seg over ditt leie, uttrykker den ømme kjærlighet og trang til å beskytte, for det er kvinnens modernatur.

Sammen viser de sjelens dualitet, nemlig at den ene halvdel ikke er fullkommen uten den andre. De er også symbolet på din sjels tvillingvoktere, hvis vinger i åndelig forstand er utbredt over deg."

 

Men jeg må allikevel tilstå, at det tross dette skjønne hjem var tider, hvor jeg følte meg ensom. Jeg hadde nok et vidunderlig hus, som jeg selv hadde ervervet meg, men jeg hadde ingen å dele det med. Og jeg har alltid følt, at en glede var dobbelt stor, når det var en annen jeg kunne dele den med, og som selv nøt den. Min ledsagerske, hun som jeg frem for alt ønsket nærværende, var stadig inkarnert på jorden, og jeg viste at det ville vare mange år enda, før jeg kunne forenes med henne. Min venn Trofast bodde i sfæren over meg og hadde sitt hjem dér, og hva angår Hassein var han langt over oss begge. Jeg så dem engang imellom, og på samme måte mine kjære foreldre, men i tiden som gikk mellom disse besøk følte jeg meg usigelig ensom. Det var ingen jeg kunne dele tilværelsen med - ingen kammerater og ingen som ventet meg når jeg kom hjem. Det var heller ingen jeg kunne vente på. Jeg var ofte på jorden hos min elskede, men jeg fant at jeg med min fremskredne tilstand i den åndelige verden ikke kunne oppholde meg så lenge i de lavere sfærer, som jeg tidligere pleide å gjøre; det føltes som om jeg ble senket ned i en kullmine eller et meget fuktig sted. Og dette led jeg for mye under, idet jeg ikke hadde den motstandskraft som svarte til disse sfærer. Jeg måtte alltid raskt stige opp igjen - så å si for å få kunne trekke pusten, som man sier på jorden.

Ærlig talt, jeg satt ofte i mine elegante rom og sukket for meg selv: "Hadde jeg dog bare en åndsbeslektet sjel, som jeg kunne utveksle tanker med." Og engang, hvor jeg følte meg særlig ensom, sto min venn Trofast inne hos meg. Han hadde et forslag å si meg:

"Jeg kommer på en venns vegne. Han er kommet til dette område i sfæren, men han har enda ikke noe sted å være. Han vil gjerne bo et sted hvor han kan tale med en som er mer fremskreden i viten enn han selv. Han har ingen slektninger her, og jeg tenkte at du kanskje ville være glad for hans selskap?"

"Det er klart at jeg vil være glad for å ha din venn boende."

”Trofast Vennen” lo: "Han kan sikkert også kalles din venn. Du kjenner ham godt, det er Benedetto."

"Benedetto!" Jeg ble glad overrasket. "Åh, så er han dobbelt velkommen. Bring ham her bort så hurtig som mulig."

"Han er her allerede, men han venter uten for døren. Han er så beskjeden, at han ikke ville komme inn, før han var sikker på at du ville se ham og by ham velkommen."

"Ingen er mer velkommen, la ham straks komme inn."

Vi gikk bort og åpnet døren. Og dér sto Benedetto. Hans utseende var meget forskjellig fra den gang jeg så ham i den fryktelige by i den lave sfære. Den gang var han sørgmodig og så nedtynget og nedbrutt ut. Nå derimot, var han lys - hans klededrakt var liksom min, ren og hvit. Og selv om hans ansikt enda hadde et sørgmodig uttrykk, var det dog fred og håp i hans øyne, som han så inn i mine. Vi trykket hverandres hender, og jeg omfavnet ham som det er skikk og bruk i Syden, når vi møter noen vi holder av.

Det var en stor glede for oss å møtes, vi som begge hadde gjort så mange feil og lidd så mye. Og vi skulle heretter bli som brødre.

Etter dette, var mitt hjem ikke lenger ensomt; for når en av oss vendte tilbake fra vårt arbeid, var den andre der for å ta imot og by velkommen og dele glede og bekymringer med, og tale om hellet eller uhellet med.

 

 

 

Kapittel 33

Min Visjon av Sfærene

(My Visjon of the Spheres)

Det er ikke lett å få det hele med, når jeg skal fortelle om de mange venner, som besøkte mitt hjem, og om de skjønne byer jeg besøkte i dette skjønne land.

Det kan jeg simpelthen ikke. Det ville kreve beskrivelser som ville fylle tykke bøker. Jeg vil kun fortelle om et syn jeg hadde, og som viste meg en ny arbeidsoppgave, hvor jeg kunne hjelpe andre med de erfaringer, jeg hadde gjort på mine vandringer.

Jeg våknet i min seng etter en lang søvn. Jeg så dit jeg pleide mot de to figurer, og hvor jeg alltid fant nye betydninger, som jeg ikke før hadde tenkt over. Nå til morgen var det noe nytt og selsomt som opptok mine tanker. Det var som om dette forunderlige utstrålte fra figurenes ansikter og holdninger, hver gang jeg så på dem, og jeg ble etter hvert klar over, at det var min østerlandske leder, Ahrinziman, som fra en fjerntliggende sfære søkte å gi seg til kjenne, hver gang mine øyne falt på de to figurer.

Jeg satte meg derfor opp, idet jeg brakte meg i en fullstendig passiv tilstand, og da jeg gjorde dette, følte jeg at en blendende hvit tåket substans omgav meg. Det var som om vegger og alt hva som var i mitt værelse forsvant for mitt blikk, og min sjel ble løftet fra mitt åndelige legeme, så den svevde bort og etterlot det på sengen.

Det var som om jeg svevde opp og opp, som om min mektige leder kalte meg til seg ved sin sterke vilje. Stadig svevde jeg opp med en følelse av letthet, som jeg endog som ånd aldri hadde følt.

Omsider var det som om jeg dalte ned på et høyt fjell, hvorfra jeg kunne overskue jorden; jeg kunne se de lavere og høyere sfærer dreie seg under meg. Jeg så også den sfære, hvor jeg hadde mitt hjem, men den syntes å ligge langt under det opphøyde sted, hvor jeg nå befant meg.

Ved siden av meg sto Ahrinziman, og som i en drøm hørte jeg ham si:

"Her ser du, min sønn, den nye vei, som jeg gjerne vil du skal arbeide på. Betrakt jorden og dens ledsagende sfærer og forstå hvor viktig for dens vel det arbeide er, som jeg gjerne vil du skal delta i. Du skal også forstå hvilken makt du har ervervet deg på din reise til helvetes kongeriker. Den vil senere gjøre deg kvalifisert til å bli medlem av den store armé, som dag og natt beskytter de dødelige mot angrep fra helvetes beboere. Se på dette panorama av sfærer og lær av det, hvordan du kan bli i stand til å yte din innsats i et foretagende, som er likeså mektig som den makt, som utøves av herskerne i de sfærer, du nå ser under deg." 

Jeg stirret i den retning han pekte, og jeg så det kretsformede belte rundt om det store jordplan. Jeg så dets magnetiske strømmer, som lignet oseanets ebbe og flod, og som bar på millioner og atter millioner av ånder. Jeg så alle disse besynderlige elementaler på astralplanet, hvorav noen var gyselige og andre pene. Jeg så også jordbundne ånder av menn og kvinner, som enda hadde forhold til hverandre ved grove fornøyelser eller perversiteter. Mange av dem brukte dødeliges organismer for å tilfredsstille deres begjær. Jeg så disse og andre beslektede mysterier på jordplanet. Og jeg så likeledes bølger av heslige mørke vesener fare opp fra de under- liggende sfærer; de trengte seg rundt om mennesker og klynget seg til dem, og der hvor de samlet seg, skjulte de lyset fra den åndelige sol, hvis stråler fortsettende skinner over jorden. Dette lys kunne de ved deres mørke tanker helt lukke ute, og hvor denne sol mistet sitt klare lys, oppsto det mord, røveri og ondskap av enhver art. Overalt hvor menneskene hadde sluppet samvittighetens tøyler og gitt plass for egensinn/egoisme og begjær, hovmod og ærgjerrighet, der samlet de seg disse vesener og skygget for sannhetens lys med deres mørke legemer og onde tanker.

Jeg så også mange dødelige, som sørget over deres kjære, som de hadde elsket og mistet. De gråt fordi de ikke kunne se dem mer. Og hele tiden så jeg dem som de sørget over, stå ved siden av dem, og de søkte av all makt å gjøre de etterlatte begripelig at de stadig levde og var i deres nærhet. Men deres anstrengelser var forgjeves, for de levende kunne hverken se eller høre deres kjære, og disse kunne ikke løsrive seg fra jordplanet og stige til lysere sfærer, fordi de sørgende stadig holdt dem bundne til seg ved den sorg de bar på. Og så lenge de tilbakeblitte sørget over deres tap, like så lenge bant de deres kjære til disse mørke regioner. Derved ble deres ånds lys tåket og uklart, så de ikke kunne finne frem til de boliger som var forberedt til dem, og de ulykkelige diskarnerte svevde slik hjelpeløse og blinde rundt i jordplanets sfære, idet de led en likeså stor sorg som dem de hadde etterlatt.

Ahrinziman sa til meg: "Her trenges det i høy grad veiledning og formidlere mellom de to parter: de tilbakeblevne og de såkaldt døde, så de kan bli trøstet på begge sider. Og det er i høy grad nødvendig, at de syndige mennesker blir gjort oppmerksom på, at det er mørke vesener omkring dem, som vokter på enhver anledning til å trekke dem nedover i fortvilelse, og at jordens mennesker ikke ved deres gjerninger skal tiltrekke disse intelligenser, som det nesten ikke er mulig å frigjøre seg for."

Nå så jeg et herlig blendende lys. Det så ut som om det kom fra en sol så strålende, at ingen på jorden har sett mage til dens glans og herlighet. Dens sterke stråler trengte gjennom mørkets og sorgens skyer og fordrev dem, og jeg hørte en musikk så overjordisk vidunderlig at den ikke kan sammenlignes med noe jeg tidligere hadde hørt; musikken kom fra de himmelske sfærer. Det slo meg at menneskene nå ville stanse og lytte, og at de ville se det blendende lyshav.

Men de kunne ikke. Deres ører var lukket av de falske ideer de hadde gitt næring til, og jordens tåke og skitt tynget deres ånd og gjorde dem blinde for det herlige lys.

Deretter så jeg andre dødelige, hvis åndelige syn kun var delvis tilsløret. Og det kan heller ikke sies at de var helt døve for den åndelige verden, for de talte ofte om den og dens vidunderlige skjønnhet. De ble bekjent med store tanker fra store tenkere, og de overførte, hva de hadde lært, til jordisk språk. Det samme var tilfellet med musikken, som de søkte å gi uttrykk for så godt de kunne. De hadde videre visjoner, som de prøvde å illustrere for andre. Alle disse dødelige ble kalt genier, og deres ord, deres musikk og deres billedkunst skaptes i deres trang til å løfte menneskene opp mot den Gud, som de ikke kjente - men dog viste noe om allikevel.

Men med all denne skjønnhet i kunst, musikk og litteratur, med alle disse lengsler, med all den religiøse iver, var det enda ikke åpnet noen vei av hvilken menneske på jorden kunne få forbindelse med deres kjære. De var gått forut for dem inn i det land, som beboene på jorden kalte "det land, hvorfra ingen er vendt tilbake" eller "den evige søvn" eller "skyggenes land" - et sted som de ikke kjente, og som de kun hadde en tåket forståelse for. Og det fantes heller ingen metoder, hvormed de ånder som søkte å hjelpe menneskene til en høyere og renere kunnskap om sannheten, kunne benytte seg av. De ideer og villfarelser om livet etter døden, som hadde tilfredsstilt menneskene i verdens barndoms dager, blandet seg stadig med det nyere og fullkomnere syn, som den åndelige verden søkte å gi, men det ble fordunklet før det nådde frem til menneskenes sinn og nådde dem kun usammenhengende og stykkevis.

Deretter så jeg, at det i det materielle liv liksom var mange dører, som kunne åpnes mot det fremmede og ukjente, og ved hver dør sto det en engel som vokter. Fra hver dør var det en uendelig kjede av vesener, som strakte seg fra jorden til de høyeste sfærer; mellom hvert vesen var det liksom dannet et trinn til en høyere utvikling, og hvert vesen hadde nøklen som kunne åpne døren til det neste trinn på utviklingens stige fra jordens mørke til himmelens lys. Og dørene kunne til enhver tid åpnes for alle sjeler, som søkte fremad og opp mot Lysets Fader. Og det var en stadig forbindelse mellom de dødelige og den åndelige verden.

Men midt under alt dette, som inngav meg et håp for de ulykkelige, ble jeg tynget av en stor sorg. Etter hvert som tiden skred frem, så jeg hvorledes disse sjeler, som var betrodd det høye kall å forvalte nøklene til et høyere utviklingstrinn, svek dette hellige kall. De lot seg lokke av jordens gleder og makt og vendte seg rundt og lot dørene forbli uåpnet.

Andre holdt dørene delvis åpne, men der hvor lyset og sannheten skulle strømme inn, lot de mørke og villfarelser snike seg inn, hvorpå det blandet seg med sannhetens lys og gjorde mennesker forvirret. Deretter opphørte sannhetens lys å skinne og måtte vike plassen fra grove og urene stråler fra bedrageriske ånder fra de mørkeste sfærer. Og til sist måtte de høye lysets vesener lukke disse sannhetens kanaler, hvorpå de ikke mer kunne opplyse jorden og veilede dens beboere.

Jeg måtte vende meg bort ved dette triste syn. Jeg så mange dører stå åpne, og ved dem sto det dødelige, hvis hjerter var rene og uegennyttige og ubesmittet av jorden og dens lyster. Og gjennom disse dører strømmet det en slik flod av lys ned over jorden, at jeg ble ganske blendet og måtte vende meg bort. Da jeg igjen ble herre over mitt syn, så jeg alle disse døråpninger oppfylt av lyse og glade diskarnerte, men også andre, hvis drakter var mørke og hvis hjerter var sørgmodige på grunn av de liv de hadde ført på jorden. Men i deres hjerter var det et ønske om å  utrette noe godt.

Det var andre som var lyse og rene, men som var i ytterste sorg, fordi de ikke kunne komme i forbindelse med deres kjære, som de hadde etterlatt på jorden, fordi visse lyskanaler var lukket på grunn av sviktende ånder. Og atter så jeg de sørgende og syndige diskarnerete, trøste seg ved å komme i forbindelse med deres kjære på jorden. Og hos mange dødelige var det glede, fordi dødens mørke forheng var dratt til side, så de kunne få kontakter fra dem som var gått bort.

 

Det kom en underlig stillhet over meg ved tanken om alt det som kunne ha vært anderledes, hvis mennesker hadde vært anderledes. Hærskarer av ånder fra de høyeste sfærer dro forbi meg. Deres klær var av det hviteste hvite. På deres hoder bar de hjelmer, og i deres hender holdt de sverd som strålte i det veldige lys som fulgte dem. Noen av dem syntes å være ledere, som hadde myndighet til å føre de storslåtte hærer. Jeg vendte meg mot Ahrinziman og spurte:

"Hvem er de? Har de noen side vært dødelige mennesker?"

Han svarte: "De har ikke alene vært dødelige mennesker, men mange av dem har vært mennesker, som engang har ført et slett levesett. De har selv måttet tilbringe en tid i helvetes regioner, som du har sett. Men ved deres nesten ulidelige anger og ved deres ønsker om å gjøre godt for å sone det onde de har forvoldt, og ved å vinne seier over deres dårlige lidenskaper av forskjellig art, som de var belastet med, ble de senere utvalgt til å inntrede i lysets hær. De er krigere, de er kjemper som med en viljekraft, du ingen mulighet har til å bedømme, når de kaster seg i kamp for å beskytte menneskene mot mørke ånders dårlige innflytelse." De er soldater i lysets hær, som kjemper mot mørkets fyrste og hans hærskarer."

Nå og da så jeg mørke masser av ånder bølge frem og tilbake, som når bølgene velter mot strandbredden. Det var menneskers onde begjær og grådige egoisme som var som et hav i opprør. Og jeg så hvorledes de ble drevet tilbake av lysets hærer. Det var menneskesjeler som kampen sto om, og dog hadde disse to veldige hærer ikke andre våpen enn deres viljers kraft. Hjelmene og sverdene var kun symboler. De kjempet utelukkende med deres magnetismes tilbakedrivende makt og de mektige viljer på begge sider. Det var en kamp - ikke på liv og død, for døden finnes ikke - men en kamp om seier eller nederlag, og de kriger som føres på jorden er for intet å regne mot de kriger som utkjempes i den åndelige verden, hvor ingen død kan avslutte kampen.

Ahrinzimans stemme avledet min oppmerksomhet fra de kjempende hærer. Han pekte mot en dør, ved hvis inngang det sto en dødelig kvinne:

"Se, kjeden er brutt. Det mangler et ledd mellom henne og den åndelige kjede. Gå ned og utfyll den plass. Hvis du kan være det ledd som mangler, vil du med din styrke kunne beskytte henne og gjøre henne sterk. Og du vil ved å holde døren åpen, være i stand til å beskytte henne mot de mørke ånder, som flokkes rundt om henne. Dine vandringer i de lavere sfærer har gjort deg kvalifisert til dette arbeide, og hvis det kreves sterkere makter, vil de bli sendt til hennes beskyttelse. Når du en gang imidlertid ønsker å hvile deg, hvor du hører hjemme, vil en stedfortreder innta din plass.

Kast enda en gang et blikk på jorden og se hvilken kamp som står om den."

Jeg så der ned mens han talte, og det så ut som om sorte tordenskyer svevde over jorden. Alt under meg ble sort som natten, og lyden av voldsomme stormer steg opp fra de mørke sfærer i helvetes dyp. Som bølger på et stormpisket hav rullet skyer av mørke ånder frem mot de lyse ånder og prøvde å slukke sannhetens lys ved å drive dem tilbake. De angrep alle dører, hvor sannheten skinte igjennom, og forsøkte å kvele lyset. Og denne kamp i den åndelige verden ble til en krig blant menneskene: nasjon reiste seg mot nasjon og kjempet om herredømmet og om rikdom, drevet av et brennende begjær. Det forplantet seg fra folkeslag til folkeslag, og i dets kjølvann fulgte undertrykkelse og lidelser. Jeg så meg omkring, om det var noen der jeg kunne hjelpe. Om det ikke var en hær fra lysets riker som kunne gripe inn og sprede de mørke makter, som søkte å drive menneskeheten ut i uvitenhetens bunnløse intet

Da så jeg en stjerne i øst. Dens lys strålte med en glans som blendet alt. Og jeg så at dens lysstyrke vokste og vokste, og i dette lys manifesterte det seg armeer av kampkledde vesener. Deres ånds lys lynte som fra lysfronter ned i den mørke masse av mørkets hærskarer, og den lysets hær, som i lang tid hadde kjempet mot mørkets hær og var ifred med å bli trengt tilbake, fikk fornyet motstandskraft, da den så de armeer som kom den til unnsetning i det kritiske øyeblikk. Da ble mørkets hærer kastet tilbake. De ble blendet til blindhet av stråleglansen og sank tilbake til de mørke sfærer, hvorfra de var kommet Og de ulykkelige sjeler, som de hadde kjempet om, forble i lysets varetekt.

Slik kjemper lyset og mørket mot hverandre. Lyset kjemper for å skape fred mellom nasjonene, mørket for å skape krig.

Og hvem var disse lyse ånder i lysets armeer? Hvem var disse krigere, som aldri vek tilbake men holdt mørkets makter i sjakk med deres veldige viljeskraft og det godes makt over det onde? Det var ånder fra de mørkeste sfærer, som for mange, mange tidsaldre siden ble forløste. Som gradvis gjennom anger og åndelig utvikling, gjennom lidelser og savn, kjempet og seiret. Engang var de mennesker på jorden, og gjennom tidsaldre høstet de, de erfaringer, som satte dem i stand til å kjempe i lysets veldige hær.

Min visjon av jordens kamper svant bort. Langt borte så jeg en enslig stjerne skinne meg i møte med et rent sølvfarvet lys. Dens stråler falt som en tynn sølvtråd ned mot jorden på det sted, hvor min elskede bodde.

Ahrinziman sa: "Betrakt hennes jordiske stjerne og se hvor klar og ren dens stråle er. Og du skal vite, min kjære elev, at for hver sjel som fødes på jorden, skinner det i den åndelige himmel en slik stjerne, som viser sjelens planlagte livsbane. Det er den vei som sjelen må følge til ende, hvis ikke den bryter naturloven ved et selvmord og derved styrter seg selv i sorg og lidelse."

"Vil det si, at enhvers skjebne er forutbestemt, og at vi kun er som halmstrå som flyter på vår skjebnes flod?"

"Nei, ikke helt slik. Men det jordiske livs større begivenheter er fastlagte, og de vil uunngåelig møte oss i visse perioder i vår jordiske eksistens, og det er slike begivenheter, som visse voktere i de englelike sfærer mener vil tjene til denne sjels oppdragelse og åndelige utvikling. Hvorledes de vil påvirke den enkelte sjel - om det blir til et vendepunkt i god eller dårlig retning, det beror på sjelens valg. Det er menneskets frie viljes privilegium, og uten dette ville vi være som mekaniske dukker, som var komplet uansvarlige for enhver handling vi utførte. Så ville vi hverken kunne belønnes eller straffes og heller ikke gjøre fremskritt og heller ikke stagnere. Men for å vende tilbake til denne stjerne:

Merk deg, at så lenge sjelen er ren og dens tanker uegennyttige, da skinner denne stjerne med klar stråleglans og er som en lykt for sjelen. Stjernens lys kommer fra sjelen og er et gjenskinn av dens renhet. Når sjelen opphører med å være ren, hvis den altså utvikler lave egenskaper i stedet for høyere, vil sjelens stjerne fordunkles og bli matt og flakkende. Og hvis sjelen synker ned i enda lavere egenskaper, da vil dens lys helt forsvinne som en lampe som slukkes, fordi oljen er oppbrukt, og den vil ikke mer kunne lyse på den vei som fører gjennom inkarnasjonens mange tilskikkelser.

Når visse clairvoyante ser det åndelige lys, som utstråler fra mennesket, vil de kunne forutsi dets skjebne, og de vil kunne si om mennesket er ondt eller godt.

Nå vil jeg si deg farvel, og jeg vil ønske for deg, at den jord du nå skal oppdyrke må gi deg de skjønneste frukter." 

Da Ahrinziman hadde sagt hva han hadde på hjerte, og var forsvunnet, begynte min sjel å synke nedover. Den fortsatte å dale og stanset ikke før den nådde mitt åndelegeme, som jeg hadde etterlatt på sengen. Da min sjel igjen tok mitt åndelegeme i besittelse, mistet jeg for et øyeblikk bevisstheten. Deretter våknet jeg opp og så at jeg befant meg i mitt værelse med de skjønne hvite engler svevende over meg, de som ifølge min far var symbolet på evig beskyttelse og kjærlighet.

 

   

 

Kapittel 34

Konklusjon

Men alt får en ende. Jeg har fortalt min historie, og jeg vil kun si til alle, som leser den, at de skal tro hva den utgir seg for å være, nemlig en sann beskrivelse av en angrende sjels opplevelser, en sjel som etter døden er gått fra mørket til lyset. Og jeg ville ønske, at de som har lest min sjels historie, vil rette spørsmålet til seg selv, om det ikke ville være gagnlig for andre mennesker som søker sannheten, å bli kjent med de erfaringer jeg har gjort, og la det jeg har skrevet gå videre til omverdenens kunnskap.

Og jeg vil si til alle, som mener at evangeliet om barmhjertighet etter døden er alt for lettkjøpt for syndere:

Vet dere hva det vil si at våkne opp til samvittighetens kvaler? Har dere sett den sti som sjelen med møye og besvær og under bitre tårer må vandre på, hvis den vil vende tilbake til det guddommelige? Forstår dere hva det vil si, trinn for trinn, under mørke og lidelser og anstrengelser som nesten varer i ubegrenset tid, å skulle gjenopprette et jordisk livs syndefulle handlinger, ord og tanker?

Alt skal betales til siste bit. Slik lyder Mesterens ord som ikke kan omstøtes. Enhver må tømme kalken til bunns av det vedkommende selv har skjenket i. Kan dere forestille dere hva det vil si å sveve omkring jorden i hjelpeløs og avmektig tilstand og kun ha dette ene for øye: å se sine egne synders sørgelige forbannelse, og se dem gå i arv til de slektsledd dere har etterlatt? Dere bør vite, at enhver av disse etterkommere, som har formert seg mangfoldig, er belastet med de dårlige tilbøyeligheter, som er gått i arv fra dere. Det vil bli tungt for samvittigheten å bære, for så vidt dere har bidratt til å gi dem en kloss om foten, som hemmer deres fremskritt, inntil det øyeblikk opprinner hvor dere har sonet deres brøde og også har hjulpet dem, som ved deres gjerninger er sunket i lastens avgrunn.

Forstår dere nå hvorfor mennesker, som er døde for hundrer av år siden, enda ferdes som sjeler over jorden for å hjelpe inkarnerte med å finne den rette vei? Tenk hva en sjel må føle, når den bakenfor graven søker å komme i tankekontakt med dem, som den i sitt jordiske liv har ført på villspor; og når den så oppdager at dens tanker ikke er sterke nok til å få de mennesker den har forurettet til å reagere, og derved hemmer sin egen utvikling og også utsoningen av sin brøde. En handling som én gang er skjedd kan ikke gjøres uskjedd. Den kan ikke avvende en eneste følge av den lidelse den har påført andre. Det er som om en mur har reist seg eller et svelg har åpnet seg mellom dem, som er gått bort, og dem som er blitt tilbake.

Gid det kunne bli slik, at de som er gått forut kan vende tilbake av tilgjengelige veier og advare de etterlevende, som den rike mann i Evangeliet gjerne ville ha gjort, hvis det hadde vært mulig. Er menneskene på jorden da så gode, at de ikke har bruk for å høre på en advarende røst fra den andre siden? Nei, mennesker har virkelig behov for en slik advarsel, så de kan lære at elske hverandre og gjøre godt hva de har forvoldt av ondt. Det er lettere å gjøre urett god igjen før vi har forlatt legemet; når døden først har satt avstand (stengsel) mellom levende og døde, er angeren tifold verre, ja, mennesker har ingen idé om de selvbebreidelser en sjel etter døden må lide. Og det er ingen andre kommunikasjoner enn dem som skjer gjennom andres organismer, og de er meget ufullkomne.

Jeg har engang møtt en diskarneret, som i sitt jordiske liv svek et annet menneske ved å forfalske et dokument Da jeg sto ansikt til ansikt med ham, var han enda jordbunnen med sterke lenker til det hus og den familie og det land han hadde tilhørt. Først da han etter usigelige sjelelige lidelser fikk forbindelse med et medium, som kunne meddele offeret hvor det rette dokument befant seg, ble den diskarnerte løst fra sin angers og lidelsers lenker. Så snart dette var skjedd, ble det rette dokument overgitt i de rette hender. Men med det var den diskarnerte ikke løst fra jordsfæren. Han måtte fortsette med å ferdes rundt for å veilede alle, som han med sin handling hadde vill-ledet, inntil disse mange sjeler kunne finne det rette vei; det var nemlig ingen annen enn den diskarnerte selv som kunne gjøre uretten god, og han kunne heller ikke løses av sine lenker før alt var betalt til siste bit.

 

Kun få tørr se den sanne trosbekjennelse i øynene, men ingen kan sette grenser for Guds barmhjertighet. Det er som tidligere sagt, ingen evig straff og ingen evig fortapelse, men det er frelse for Guds barn, også for de aller mest villfarne.

Jeg har på disse sider forsøkt å videregi min virkelige erfaring; for jeg har selv vært en av dem, som kirkene på forhånd har dømt til evig fortapelse, fordi jeg døde uten tro på kirkens religion og kun med en svak anelse om, at det var en Gud til. Min indre stemme visket alltid til meg, at det måtte være et høyeste guddommelig vesen, men jeg vendte det døve øre til og skjøv tanken fra meg og lullet meg inn i en falsk følelse av trygghet, som strutsen stikker hodet i sanden. Men under mine vandringer her i det hinsidige, er jeg blitt belært om at det en allmektig, guddommelig hersker over universet - en hersker som opprettholder og bevarer det, men aldri har jeg fått den oppfattelse, at dette vesen kan reduseres til en mannsskikkelse eller et annet menneskelig vesen. Jeg har derimot lært å frigjøre sinnet fra et hvilket som helst trossystems lenker.

Menneskeslektens barndom, hvor dens forestil­lingsverden ligner et barns, kan kalles troens tidsalder. Her gir kirken trøst og håp om udødlighet, og den befrier sinnet for byrden å skulle tenke selv, og selv danne seg en mening om sjelens eksistens og dens omgivelser i det livet som er bakenfor. Tro erstatter lengselen hos en primitiv og uutviklet sjel, og det primitive menneske tror uten å spørre eller vite. Og på dette grunnlag ble kirkene til.

Etter dette kommer fornuftens tidsalder, hvor menneskets åndelige utvikling bevirker, at det ikke kan stilles tilfreds med blind tro på det ukjente. Det var kirkens morsmelk, men den kunne ikke i lengden mette sjelen, etter hvert som den vokste i utvikling, like så lite som et barn kan bli ved med å mettes ved moderens bryst, men skal ha fast føde når det vokser seg større.

Det tenkende menneske krever frihet og føde for forstanden. Derfor søker det ernæring uten for kirken. Og under kampen med det opprørske barn, der kirken har oppdraget, søker den forgjeves å bevare den makt den hittil har hatt over det. Men troen, som engang var barnets føde, smaker nå ikke som tidligere, for barnet er vokst fra kirkens morsmelk og gått inn i fornuftens tidsalder og har rykket alle trosbekjennelser opp med roten.

Så kommer det neste stadium hvor barnet, som nå er vokset til tenåring, selv har erfart sorger og gleder, gjenvordigheter og velgjerninger. Det har derved lært å vurdere sine egne evner og deres begrensninger, og nå skuer det tilbake på den tro det engang foraktet, men som det senere erkjenner har sin skjønnhet og verdi. Barnet innser at selv om troen ikke var tilstrekkelig føde for sjelen, så er forstandens verden uten for barnestadiet en hard og næringsløs føde, som ikke er i stand til å holde sjelen oppe, nå hvor den er blitt bevisst om det ubegrensede og uendelige univers. Sjelen forstår etter hvert som den utvikles, at fornuften alene ikke er i stand til å gi noen tilbunnsgående forklaring, fordi mennesket på sitt åndelige utviklingstrinn ikke har betingelser for å fatte den store sammenheng. Derfor må mennesket ofte vende tilbake til troen og søke å forene den med fornuften, så disse to kan supplere hverandre på veien frem mot det guddommelige.

Troen og fornuften er det sentrale, og de er prinsipper i to forskjellige sfærer i den åndelige verden. Troen er religionens og kirkens lovgivende prinsipp, liksom fornuften er filosofiens. Disse to, som i begynnelsen var motsatte hverandre, er ikke desto mindre i stand til å supplere hverandre i den åndelige utvikling; for der hvor disse to er til stede, er sinnet i religiøs henseende også i likevekt. Hvor den ene har overvekt, vil individet -  inkarnert eller diskarneret - bli sneversynt i én retning, og det vil være ute av stand til å få det riktige syn på de åndelig mysterier. Det vil være som en tohjulet vogn, hvor det ene hjul er mindre enn det andre. Vognen vil ustanselig forandre retning, inntil feilen blir rettet.

Et menneske kan være ytterst samvittighetsfull i sitt ønske om å søke sannheten, men hvis dets intellektuelle egenskaper ikke er like så utviklet som dets moralske, vil dets sinn være som en landevei, som er forsynt med alt for mange villedende veivisere, så sannhetens lys ikke kan trenge igjennom. Det brytes av de villedende prismer, så det enten ikke kan trenge inn i menneskets sjel, eller gir forvanskede bilder av sannheten. Forstanden er som sjelens øye, men hvis dette øye er ufullkomment, forblir sjelen i et åndelig mørke tross dens alvorlige ønske om mer lys. Det åndelige syn kan ikke anvendes, før det er klart og sterkt.

Blind og uvitende tro er ikke noe vern mot villfarelse. Det sikre bevis er religionskrigene og religionsforfølgelsene i alle tidsaldre. De store ånder, som har vært på jorden, og som menneskeheten kan takke for de store oppdagelser til vår gagn og utvikling, har vært mennesker hos hvem det moralske og det intellektuelle har vært i balanse. Og i de fullkomne mennesker, de opphøyde ånder eller engler, hos dem er alle de gode egenskaper blitt utviklet til en fullkommenhet, som er ufattelig for oss alminnelige mennesker.

Enhver god, sjelelig egenskap, åndelig som moralsk, har fargestråler som svarer til disse egenskaper, og disse fargestråler samler seg i skjønne regnbuefarver, som smelter inn i hverandre og danner et hele.

Hos noen sjeler vil utviklingen av visse evner skje hurtigere enn hos andre. Hos noen vil visse intellektuelle og moralske evner ligge som latente spirer. Man vil ikke se at de i det hele tatt eksisterer. De vil dog vokse frem engang. Den sæd som ligger i jorden kan ikke ses av det menneskelige øye, men forstanden vet at den er der, og at den engang vil vokse opp. Slik er det også med de skjulte evner, som nå ligger i menneskesjelen. De vil engang i tidens fylde vokse frem, enten på jorden eller i høyere sfærer. Og da vil de blomstre og utvikle seg til fullkommenhet.

Ondt oppstår av mangel på utvikling av andre egenskaper. De sjeler, som enda bor i de lavere sfærer, gjennomgår simpelthen den nødvendige oppdragelsesprosess for å vekke de slumrende moralske evner til aktivt liv og vekst Og likeså fryktelige som disse onder og lidelser er mens prosessen står på - og som vi vet kan den vare lenge - likeså nødvendige og gagnlige er de for sjelens utvikling til fullkommenhet.

I den sfære hvor jeg nå oppholder meg, er det et prektigt palass, som tilhører Håpets Broderskap. I dette palass møtes alle vårt broderskaps medlemmer, og her er det en veldig vakker hall, som er skapt av noe som svarer til jordens hvite marmor. Den kalles ganske simpelt for Foredragshallen, og her samles vi for å høre foredrag av meget fremskredne og opphøyde ånder fra de høyeste sfærer. I den øverste ende av hallen er det anbrakt et praktfullt maleri, som forestiller Det Fullkomne Menneske. Det skal dog forstås slik, at alt er relativt. Jeg vil kalle det relativt fullkomment, for selv den høyeste fullkommenhet, som kan oppnås på det plan hvor jeg her hører hjemme, vil det alltid være relativt i forhold til sjelens fullkommenhet i høyere sfærer, fordi alt er underkastet utviklingens lov. Man kan derfor ikke anvende ordet fullkommenhet, hvor det er mulighet for fremskritt.

Skikkelsen på maleriet forestiller en engel, som står på den høyeste tinde i de himmelske sfærer. Jorden og dens tilhørende sfærer ligger langt under den. Englens blikk er rettet mot fjerntliggende regioner, og det har preg av undren, fred og ærefrykt. Og det som engelen ser imot er forjettelsens store, lyse land, hvorfra som stadig utgår nye veier og nye muligheter for sjelens utvikling. På hodet bærer han en hjelm, symbolet på åndelig styrke og erobring. Over armen har han et sølvglinsende skjold, symbolet på den beskyttende tro. Drakten er blendende hvit og viser sjelens renhet, og de vidt utbredte vinger viser hans sjels evne til å svinge seg opp over alt det lave og urene mot sfærenes høyeste tankeregioner. Bak skikkelsen er det en hvit sky, som er omgitt av en regnbue, hvis mange farger blander seg i den skjønneste harmoni, som viser at sjelen har utviklet seg til de høyeste grader av intellektuelle og moralske egenskaper.

Ingen jordisk penn kan beskrive dette bilde, og ingen jordisk pensel vil kunne frembringe slike farger, og dog har jeg hørt, at dette kunstverk er så fjernt fra originalen, som det finnes i de høyere sfærer, og som forestiller en tidligere stor mester av vår orden; det er en intelligens, som er gått videre til sfærer som ligger helt uten for vårt Solsystem. Gjengivelser av dette maleri finnes i den høyeste krets i hver jordsfære i de bygninger, som tilhører Håpets Broderskap, og det viser det sammenbindende ledd mellom vårt broderskap og de himmelske sfærer i vårt solsystem. De åpenbarer også for beskueren alle de høyere sfærer, som ånden streber mot:

Verdener som ligger langt forut, og som grenser mot evighetenes tidsaldre. Ja, enhver av oss, selv den laveste broder som arbeider i jordens laveste sfærer, og selv den mest fornedrede sjel, som kjemper i mørke og ubeskrivelig synd, er ikke lukket ute; for alle sjeler er alltid innfor Gud, og det er intet som er blitt nådd av en opphøyd ånd, som ikke også kan nåes av alle som kjemper alvorlig for å nå målet.

Slik er den viten jeg gjennom erfaringer og kamper og lidelser har ervervet meg. Den er min personlige eiendom, som jeg i all evighet ikke skal miste. Slik er den tro jeg har oppnådd, siden jeg forlot mitt jordiske liv. Og jeg vil tilføye, at jeg ikke har erfart at noen spesiell trosretning hverken hjelper eller hemmer sjelens fremskritt, unntatt i de tilfeller hvor trosretninger med deres sneverhet og egoisme forvrenger en religions ideer om rett og urett. I disse tilfeller forhindres mennesker, som har underkastet seg disse trosretningers lære om det guddommelige og opphøyde, i å kunne oppnå de fremskritt, som svarer til sjelens utviklingstrinn.

Jeg vil gjerne gjenta: Jeg har skrevet om disse opplevelser på mine vandringer i håp om, at det blant dem  som leser dem, finnes en og annen som synes det er umaken verd å undersøke, om de ikke skulle være hva de utgir seg for å være: en sann beretning. Det kan kanskje også være noen iblandt dem, som har mistet venner eller slektninger som de holdt meget av, og som i deres livsførelse ikke hører til dem som kirken kaller "velsignede, som er døde i Herren". Det kan være elskede venner, som absolutt ikke kan sies å ha vandret på godhetens, barmhjertighetens og sannhetens vei. Til disse sørgende vil jeg si: Vær rolige, deres kjære er ikke fortapte, selv om de i kirkens øyne synes å være det Ja, selv om noen av dem i et fortvilet øyeblikk er døde ”for egen hånd”. Ingen fortapes. Jeg vil be slike, som oppholder seg på jorden, om å tenke alvorlig over alt det jeg har meddelt, og videre stille seg selv det spørsmål, om de ikke ved deres bønn og sympati skulle være i stand til å hjelpe dem, som behøver all deres støtte og trøst Jeg minner om mine egne erfaringer, som jeg her bringer videre. Jeg ber dem tenke på tankens kraft, dette at alt skapes ved tanken, og at tankens kraft er den samme som bønnens kraft.

Fra mitt hjem i dette lyse land, som har meget til felles med mitt fedreland, farer jeg bort for å arbeide blant ulykkelige på det jordiske plan. Derved hjelper jeg også til en forståelse for at det er forbindelse mellom dem som lever på jorden, og dem som menneskene kaller ”de døde”.

En stor del av min dag tilbringer jeg hos min elskede, og jeg er i stand til å hjelpe og beskytte henne på mange måter. Jeg har også den glede å få besøk i mitt hjem i det åndelige land av venner og ledsagere jeg har lært å kjenne på mine vandringer, og her i dette lyse land er jeg omgitt av herlige erindringer om kjærlighet og vennskap, og jeg imøteser med lengsel og glede den time, hvor min elskedes jordiske liv er til ende og hennes jordiske livslampe er utbrent Når dette skjer, vil hun komme og forene seg med meg i et lyst og herlig hjem, hvor håpets og kjærlighetens tvilling-stjerne aldri vil slukkes men skinne for oss begge i evighet.

 

 

 

foregående del  | senere hele boka samlet sammensatt som e-bok i pdf

 |  første del  

 

 

 

 og enda mer forskningsmateriale om livet på andre siden:

 

THE ASTRAL BODY AND OTHER ASTRAL PHENOMENA by Arthur A.Powell  engelsk | kommer på norsk/dansk  i hovedutdrag snart

 

dansk- norsk -fra Powells bok DEN ÆTERISKE DUBLET  fra 1952 - del 1   altså på dansk som wordfiler i 3 deler med del to og tre videre: klikk på tallene:|  2  |  3

Mer om livet etter døden på de høyere plan kan leses jf utdrag fra boken MENTAL-LEGEMET av major ARTHUR E. POWELL

Leadbeater : "InvisibleMan"

(og ellers til egne studier):

på http://www.verdenstjenerfonden.dk/download/bøger
kan man fritt nedlaste de danske åndelige bøker av Alice Bailey

 

hovedsiden - åndelig