første del | her under er del tolv- bestående av 2 nye kapitler av
"A Wanderer in the Spirit Lands"
(en vandrer i de åndelige land)
av Franchezzo
norsk oversettelse av boken som ble tatt ned for ca 110år siden | større tekst = bruk Ctrl og + knappen samtidig
Kapittel 23
Mine forgjengeres Palass - Falske Brødre Forbløffes
(The Palace of My Ancestors—False Brothers Baffled)
Ved utkanten av byen kom vi til et prektig palass. Det virket som om jeg hadde kjent det før. Jeg både kjente det og ikke kjente det. Men under vandringen i denne staden ble jeg dog minnet om dens jordiske gjenpart; det var liksom jeg så et kjent elsket sted nærmest i et mareritt -syn; for nå så jeg alt det jeg kjente fra før, som i en så vanskapt og heslig form. Jeg hadde ofte i min ungdom stirret opp mot dette skjønne palass (bildeide t.v) og vært stolt over å høre til den slekt, som engang hadde eiet det og dets vidstrakte omgivelser. Og nå så jeg det igjen, men da var all dets skjønnhet falmet, dets hvite marmor var besudlet og beskadiget, dets terrasser og statuer slått i stykker og ødelagte, dets skjønne fasade spolert med gamle forbrytelsers røksvertede flekker. Det skyldtes alt sammen noe som var skjedd innenfor dets murer.
Dets før så yndige have lignet en ørken, som vinden som en pestbefengt ånde var dratt bort over. At dette som møtte mine øyne fylte meg med sorg og motløshet, og jeg var syk i sinnet da jeg fulgte min venn der inn.
Vi gikk opp den store, brede trappen og gjennom de skjønne dører. De åpnet seg av seg selv når vi kom. Rundt om oss ilte mange mørke ånder fram og tilbake. De syntes alle å vente oss; de hilste oss som velkomne gjester, hvis komme var imøtesett. Ved den siste dør forlot min venn Trofast meg igjen, men først sa han, at han ville slutte seg til meg på et annet sted.
Et stort bluss av rødlig lys møtte mine øyne, da jeg trådte inn gjennom denne døren, og det var som om det ble åpnet til en smelteovn, så het og kveldende var atmosfæren. Først trodde jeg nesten at det var utbrutt brann, men senere døde flammene bort i en matt glød, og en bølge av grå tåke trakk inn gjennom hallen, mens en iskald vind fikk blodet til å stivne i mine årer. Disse merkelige fornemmelser, som nærmest kan sammenlignes med varme og kalde luftbølger, var et sinnbilde på den ånds dobbeltnatur, som hersket her som en fyrste. De umetteligste lidenskaper forentes i ham med den grådigste egoisme og den høyeste forstand. Liksom disse egenskaper behersket ham i hans jordiske liv og forårsaket veldige omskiftelser og heftige lidenskaper og kald beregning i hele hans måte å være på, slik manifesterte de samme egenskaper seg også i hans åndelige liv og utstrålte fra ham som en varme og en kulde, som ikke hadde noen mellomting i temperaturen. Og som han hadde hersket over alle mennesker i sitt jordiske liv og enhver som kom under hans innflytelse, slik hersket han også over de åndelige vesener, som omgav ham nå. Og han regjerte over dem som absolutt hersker, som han hadde regjert over sine jordiske undersåtter.
Jeg så ham sitte i sin kongelige verdighet på sitt høysete i salen. Veggene var behengt med noe som lignet tapeter fra gammel tid. Men akk, -det var falmet og fordervet alt sammen! Det var som om mannens tanker, livsførsel og magnetisme var innvevd i disse draperier, som helt var fordervet av hans slette levesett. Det var en erstatning for de malerier som hadde forestilt jakt, svevende nymfer og kronede sjø- guder. Nå skiftet bildene til et panorama av denne manns forgangne liv i all dets heslighet og nakenhet. De store vinduer, som dagslyset aldri trengte gjennom, var behengt med noe som lignet likkleder, og som dekket skjeletter som skuet hevngjerrig frem fra foldene. Det var de ofre, som denne mann hadde brukt til å tilfredsstille sine onde lyster, og som nå søkte å hevne seg ved å vise at de eksisterte enda. Store sølvlignende drikkekar, som synes å være hvitglødende av hete, samt meget store og kostbare vaser prydet bordene. Her som de andre steder var det samme heslige skyggebilde av en fest og det samme falske skinn av fornøyelser.
Ved min inntreden reiste denne redselsfulle hersker seg fra sitt sete og hilste meg med velkomst ord, og til min forferdelse så jeg, at han var en åndelig dublett av min stamfar, som vi alle hadde vært så stolte av å nedstamme fra. Det var ofte blitt meg fortalt, at jeg hadde en umiskjennelig likhet med ham, når hans bilde ble stilt opp ved siden av meg. Ja, det så virkelig ut til å være den samme mann - jeg gjenkjente ham etter maleriet. Men hvor fryktelig forandret var ikke hans ansiktsuttrykk! Hvert eneste trekk var som brennemerket av skammens, vanærens og fordervelsens stempel. De lyste gjennom den maske han prøvde å skjule seg under. Her i dette helvete ses alle menneskers dårlige egenskaper som de er, og ingen makt er i stand til å skjule et eneste atom av deres mørke sider. Og denne mann var i sannhet et slett menneske å se på. Selv i en sanselighetens tidsalder hadde han utmerket seg ved sine utskeielser, og i den tidsalder, hvor mennesker kun gjorde lite vesen av grusomhet, hadde han vært ganske blottet for medlidenhet og samvittighetsnag. Jeg så det alt sammen avspeilet i bildene omkring ham, og jeg ble helt sønderknust ved tanken om at det kunne være likhetspunkter av noen som helst art mellom ham og meg. Jeg gjøs ved det tomme overmot hos oss som hadde følt det som en ære å være i slekt med et slikt menneske, fordi han i sin tid hadde vært i besittelse av en nesten kongelig makt.
Og denne mann talte nå til meg som en han interesserte seg for, fordi jeg var av hans slekt.
Han bød meg velkommen og oppfordret meg til å ta opphold hos ham. I kraft av det hemmelighetsfulle bånd, som jordisk slektskap skaper, hadde han knyttet seg til meg under mitt jordiske liv og hadde fra tid til annen vært i stand til å påvirke meg. På det tidspunkt, hvor jeg hadde vært mest ærgjerrig og nært et forfengelig ønske om å tilhøre jordens stores krets, som mine forfedre hadde vært det, hadde denne sjel søkt meg opp og ansport min hovmodige ånd, som til en viss grad var beslektet med hans egen. Han fortalte meg at det var ham som hadde tilskyndet (inspirert) meg til visse handlinger. (noen som jeg nå skammet meg mest over og gjerne skulle ha gitt hele mitt liv for at de ikke hadde skjedd). Han fortalte videre at det var ham som fra tid til annen hadde forsøkt å inngi meg det maktbegjær, som kunne ha skaffet meg den makt og innflytelse, som var veien til målet: å herske og regjere som en konge i et jordisk rike, slik som han selv hadde gjort. Han hadde håpt på at han gjennom meg igjen kunne erverve seg makt over mennesker. Dette skulle da være en erstatning for den makt han hadde mistet ved sin forvisning til dette mørkets og forfallets sted.
"Ah!" utbrød han, "dette er et likhus av ben og skjeletter! Men nå da du er kommet for å forene deg med meg, kan vi i fellesskap gjøre noe for å få beboerne på jorden til å frykte oss, ja til å adlyde oss. Du har mange ganger vært en skuffelse for meg! Åh, du sønn av vår edle race, jeg var til sist redd for at du skulle slippe meg av hende. Jeg har i årevis forsøkt å dra deg her ned, men er alltid blitt slått tilbake av en eller annen usynlig makt Den ene gang etter den andre, hver gang jeg syntes jeg hadde gjort det riktig, ristet du meg alltid av deg, og du gjorde deg fri av den kontroll jeg trodde jeg hadde over deg, inntil jeg nesten oppga kampen. Men jeg gir ikke opp overfor noen, og når jeg ikke selv kunne være hos deg, sendte jeg en av mine følgesvenner til deg for at de kunne betjene deg. Ho-ho! Tjeneste - jo tjeneste - og så er du jo her til sist, og jeg gir deg mitt ord på at du ikke skal forlate meg. Nå skal du se hvilke herlige fornøyelser jeg har beredt til deg."
Han tok min hånd - den brente med mer enn feberhete - og førte meg opp til setet ved hans side. Jeg tvilte, men besluttet meg til å sette meg ned og se hva enden ville bli på dette eventyr, men innvendig bad jeg en bønn om hjelp til å motstå fristelsene.
Jeg la merke til at han ikke bød meg vin eller mat - hans instinkt og kunnskap sa ham, at jeg bare ville forakte disse ting. Derimot fikk han yndefull og vakker musikk til å lyde i mine ører, og det hadde jeg i lang tid måtte unnvære; musikk var meg en trøst, fordi den talte til mine sanser på en eiendommelig måte og førte meg til en himmelsk sfære. Men denne musikken var vill og trolldomsaktig og blandet med vellyst; tonene svulmet opp og døde bort for atter å bruse frem på ny. Ingen jordisk musikk kunne som denne på én gang både være skjønn, men også fryktelig. Somme tider var den innsmigrende og opphissende, berusende og beåndet - og allikevel fylte den mitt hjerte, min hjerne og min sjel med både frykt og avsky. Og midt under det hele reiste det seg foran oss et speil, hvori jeg så jorden og livet i denne sfære, og jeg så meg selv beherske tuseners sinn og sjelsstemning, i kraft av denne feberaktig fortryllende musikk. Hvis jeg ville, kunne jeg gjøre den til min, og med den kunne jeg oppvekke de mest raffinerte og lave lidenskaper, inntil de som lyttet til musikken, bukket under for dens trolldomskraft.
Han viste meg armeer og nasjoner, som i deres ærgjerrighet ble behersket av hans innflytelse, slik at han kunne tilfredsstille sin herskertrang gjennom en jordisk tyranns organisme.
Her skulle jeg også dele hans makt, sa han.
Han viste meg det ene bilde etter det andre, som viste meg hvorledes mennesker på jorden kunne brukes av ånder, som eide tilstrekkelig viljekraft og kunnskap, og som kunne bruke disse mennesker som redskaper for alle slags nytelser, hvorved de var i stand til å tilfredsstille deres perverse begjær og meget annet. Mye av dette viste jeg godt, men jeg hadde dog aldri helt forstått hvor utstrakt denne makt var, og den skade den forvoldte. Det var meg ufattelig at den sjel, jeg nå var i selskap med, hadde en slik viljestyrke, at han hadde makt over disse ulykkelige som kom i hans innflytelsessfære. Men allikevel måtte han underkaste seg en annen, som var sterkere enn han, og som derfor var i stand til å begrense hans virke. Han kjente denne makten som en usynlig kraft som bekjempet ham. Himmelen være lovet at det nå blir færre av slike lave intelligenser, etter hvert som menneskeslekten og de åndelige sfærer blir renset ved opplysning og de høyere sfærers lærdom.
Til sist viste det seg en kvinneskikkelse foran oss av en så overveldende ynde og forførende tiltrekning, at jeg et øyeblikk reiste meg for bedre å kunne se henne, og for å se om hun i det hele tatt var virkelig. Men i samme øyeblikk sto det mellom meg og trollspeilet, et tåket omriss av en engel med min elskedes ansikt, og ved siden av henne syntes denne kvinne meg å være så simpel, at den sanselige illusjon øyeblikklig forsvant, og jeg innså at hun var en av den slags kvinner, som styrter mennesker i forderv, og som selv knapt har noen sjel.
Dette omslag i mine følelser fikk de magnetiske vibrasjoner, gjennom hvilke musikken og disse bilder nådde meg, til å forstyrres og oppløses, så jeg ble alene med min frister enda en gang og kun hørte hans stemme. Han forklarte meg, at disse gleder stadig kunne nytes av meg, hvis jeg ville slutte meg til ham og bli hans elev. Men han talte for døve ører, og hans løfter lokket meg ikke. Jeg følte kun redsel for alle disse ting og en vill lengsel etter å befri meg for hans nærværelse og innflytelse.
Jeg reiste meg og vendte meg om for å gå, men oppdaget at jeg var ute av stand til å bevege meg et skritt. En usynlig lenke holdt meg fast, og med en spottende latter, rasende og triumferende, ropte han ironisk til meg: "Ja men så gå bare, siden du ikke vil motta noen av mine begunstigelser eller tro på mine løfter. Gå du bare og se hva som venter deg!"
Jeg kunne ikke gå et skritt, og nå begynte jeg å føle en merkelig angst komme over meg i forbindelse med følelsesløshet i lemmene og tomhet i hjernen. En tåke syntes å inneslutte meg i sin kalde favn, mens gyselige og kjempemessige spøkelsesskikkelser kom nærmere og nærmere. Oh redsel! Det var mine egne misgjerninger fra fortiden, mine egne onde tanker og ønsker, som nettopp denne mann hadde tilskyndet meg til, og som hadde knyttet disse bånd imellom oss, som holdt meg fast.
Han brøt ut i en fryktelig latter til min forvirring. Han pekte på de uhyggelige skikkelser og ba meg innse, hvem jeg virkelig var, og hvorfor jeg anså meg for å være for god til hans selskap. Det ble mørkere og mørkere i hallen, og de fryktelige skikkelser flokket seg tettere og tettere om oss. For våre føtter åpnet som seg en avgrunn hvori jeg så - eller mente å se - en masse av kjempende menneskeskikkelser. Min fryktelige stamfader ristet av djevelsk latter, og idet han henvendte seg til fantomene rundt om oss, bad han dem kaste meg ned i den sorte avgrunnen.
Men plutselig glimtet det en stjerne over meg. Den sendte en lysstripe, som lignet et rep ned til meg. Jeg grep rundt om det med begge hender, og idet lysstrålene spredte seg rundt om meg, ble jeg trukket opp fra dette mørke stedet i dette fryktelige palass.
Da jeg kom meg etter min forbauselse over å bli utfridd av helvetet, så jeg at jeg befant meg på en åpen mark sammen med min venn Trofast og selveste min østerlandske leder, som foretog strykninger over meg. Jeg var nemlig rystet og utmattet etter kampen. Ahrinziman talte til meg på sin ømme og hjertelige måte, og han fortalte meg, at han hadde tillatt denne prøve, for at jeg ved å lære å kjenne denne mann og hans sanne natur til bunns, i fremtiden ville være så godt beskyttet, at han ikke ved sine listige anslag mer kunne få meg i sin makt.
Han sa: "Så lenge du tenkte på denne mann med stolthet og aktelse som din stamfader, og som en som hadde krav på deg, likeså lenge hadde han makt til å påvirke deg. Men nå vil din redsel og din motbydelighet for ham virke som en avvisende makt, som vil være i stand til å holde hans innflytelse borte fra deg. Din vilje er like så sterk som hans. Og du behøvde ingen annen beskyttelse, hvis du bare hadde vært klar over det. I det nettopp overståtte møte med ham lot du, før du var klar over det, dine sanser bli betatt av ham og din vilje ble lammet, og hvis jeg ikke hadde befridd deg, ville han ha hatt deg i sin makt for en tid. Og så lenge han var i stand til det, kunne han ha tilføyd deg mye skade. Så lenge du befinner deg i hans sfære skal du passe på at du ikke mister herredømmet over deg selv. Herredømmet over deg selv er din eiendom, og det kan ingen røve fra deg, hvis du ikke frivillig gir det fra deg. Jeg forlater deg igjen, min sønn, for at du kan gjennomføre din pilgrimsgang, som snart vil være til ende. Vær ved godt mot. Din belønning vil komme fra henne, som elsker deg og stadig omfatter deg med de ømmeste tanker."
Han forsvant likeså hemmelighetsfullt som han var kommet, og min venn Trofast og jeg dro videre for å se, hvilke erfaringer vi ville gjøre i den nærmeste fremtid. Jeg spekulerte på hva vårt neste eventyr ville bli, da et par ånder kom løpende bort til oss og med alvorlige miner spurte, om vi ikke var medlemmer av Håpets Broderskap, da de i så tilfelle hadde en beskjed til oss fra en høyt elsket venn på jorden. De var sendt fra en av våre ledere for å avlevere dette budskap. Først ble jeg meget glad. Jeg tenkte straks på min elskede, og jeg trodde de kom fra henne, da de ikke hadde samme utseende som størsteparten av de mørke ånder her nede. Deres kapper skinte med et særegent blått skjær, som nesten så ut som om de var omgitt av tåke, og som gjorde at jeg hadde vanskelig å se deres ansikter. Da jeg prøvde det, kunne jeg ikke la være med å fare sammen, for det flagrende sløret av gråblått flor ble av og til så tynt, at jeg kunne se et par høyst frastøtende mørke ånder under det. Min venn trykket i stillhet min arm til advarsel, og jeg henvendte meg derfor til dem med forsiktighet og spurte, hva budskapet gikk ut på.
"I profetens navn," begynte den ene, "meddeler vi deg, at din elskede er meget, meget dårlig, og hun ber om at du uoppholdelig vil vende tilbake til jorden for å se til henne. Og hvis du ikke gjør det, ser hun seg nødt til å dra til områder hvor du ikke kan nå henne."
Hans ord fylte meg med en sterk frykt. "Hvor lenge er det siden dere forlot henne?" spurte jeg ivrig.
"Det er ikke to dager siden," svarte han. "Og vi skulle ta deg med straks. Din østerlandske leder er hos henne og har spesielt sendt oss."
Da viste jeg at de løy, for min østerlandske leder hadde helt forlatt oss, og han hadde ikke sagt et eneste ord om at min elskede var syk. Men jeg lot som ingenting og sa: "Gi vårt broderskaps hemmelige passord; ellers er jeg naturligvis ikke i stand til å gå med dere."
Det floraktige tåkeslør var nå nesten glidd av dem, og jeg kunne tydeligere og tydeligere se de mørke skikkelser under det. Jeg røpet ikke at jeg så det, og da de ikke straks svarte, men visket sammen, fortsatte jeg: "Hvis dere er sendt av min leder, kan dere sikkert gi vår ordens passord?"
"Selvfølgelig kan jeg det. Her er den 'Håp er evig',” sa han og smilte frimodig.
"Godt," sa jeg, "fortsett til enden."
"Til enden? Hva mer ønsker du?"
Og han så forvirret ut. Den andre puffet til ham og visket noe, hvoretter den første tilføyde: "Håp er evig og sannhet er... og sannhet er ... ha! ... ......hva mer amico?"
"Uunngåelig," sa den andre.
Jeg smilte vennlig til dem begge: "dere er så elskelige, venner, nå kan dere uten tvil også gi meg symbolet?"
"Symbolet? For satan! Hva for et symbol?"
"Ikke det? Ja, nå må jeg gi dere det."
Begge løftet armene for å ta meg. Jeg så at en av dem hadde en vissen hånd, og jeg viste derfor straks, hvem jeg kunne takke for det lille listige anslag. Da de sprang inn på meg, trådte jeg tilbake og gjorde korsets tegn - det hellige symbol på sannheten til alle tider og i alle verdener.
Ved synet av dette falt de ned som om jeg hadde slått dem bevisstløse, og vi etterlot dem her for at de kunne tenke litt over hva som var skjedd.
Jeg spurte min venn, da vi dro videre, hva han trodde de nå ville gjøre.
"De kommer til bevissthet om et øyeblikk igjen," sa han. "Du har gitt dem et støt og bedøvet dem for et øyeblikk, men de vil snart være etter oss med en eller annen djevelsk list, som de har funnet på. Hvis du var gått med dem, ville de ha ført deg ut i sumpen der borte og latt deg vade halvkvalt rundt i den. Du må huske på at de har stor makt i deres egen sfære, hvis du på en eller annen måte lar deg lede av dem."
Kapittel 24
Historien om Benedetto – Komplot-deltagerne Forvirret igjen
(The Story of Benedetto—Plotters Again Baffled)
Min venn foreslo for meg nå, at vi skulle besøke en by i dette besynderlige land, hvor jeg kunne få se den mannen, hvis skjebne hadde vært min, hvis ikke hennes kjærlighet hadde holdt meg oppe. Vår jordiske tilværelse hadde på mange måter vært forskjellig, men det var i mangt og meget likhetspunkter i våre tilbøyeligheter. Ved å stifte bekjentskap med denne mann og de kunnskaper han satt inne med, kunne jeg bli beriket på forskjellig måter slik at jeg engang i fremtiden ville være i stand til å hjelpe ham.
"Det er nå over ti år siden denne mann forlot jorden," sa han, "og det er først i den senere tid at han har nært et ønske om fremgang. Jeg fant ham her under mitt første besøk på dette sted, og jeg var i stand til å hjelpe ham en smule og til sist innskrive ham i vårt broderskap, og jeg har fått vite, at han om kort tid skal forlate denne sfære og dra mot en høyere."
Jeg samtykket i den foreslåtte reise, og etter en kort men meget hurtig flukt, befant vi oss svevende over en vidstrakt lagune, hvorpå den mørke grunn det lå en by. Den syntes å flyte i vann med sine tårn og palasser hevet over vannet, der de speilet seg i. Det man kunne se lignet sort marmor isprengt røde årer, som på en eller annen måte fikk meg til å tenke på blodstrømmer, som fløt igjennom det. Over våre hoder var det mørke skyer, som hist og her opplystes av flekker av de stålgrå og ildrøde damper, som jeg hadde sett i den forrige by. Synet av dette stedet fikk meg til å tro, at vi besøkte disse lavere sfærers Venezia, og da jeg nevnte det for ”Trofast Vennen”, svarte han:
"Det er ganske riktig, og her vil du finne mange berømte menn, hvis navn er skrevet i disse tiders historie med blodige bokstaver."
Vi befant oss nå i byen og gav oss til å spasere langs hovedkanalene, for at jeg kunne få palassene å se. Ja, dér var de, disse fordervede kopier av alle de smukke steder, som berømte malere hadde gjort en så fortrolig med. Deres ry innrisset hver for seg en nisje i historiens tempel. Men her fløt kanalene som mørkerøde strømmer av blod, som liksom strømmet ut fra uhyre slaktehus, hvor det rislet og plasket opp av palassenes marmortrinn og etterlot en fet skittent farve; selv steinene i bygningene og brolegningene syntes å svette blod. Luften var tung av den røde fargetone. Dypt nede i de karmosinrøde vande så jeg skikkelser i tusental, som lignet beinrader av drepte eller snikmyrdet, og som hadde funnet deres graver her nede. I fengslenes undergrunn, som lignet huler under hele byen, så jeg ånder som var stuvet sammen som ville dyr - jeg så tigerens villskap i deres stikkende øyne, og den menneskelige tyranns hevngjerrige ondskap manifesterte seg i disse krypende skikkelser.
Prosesjoner av rikmenn og deres følge, hovmodige adelsmenn med deres brokete hale av soldater, sjømenn og slaver, kjøpmenn og prester, beskjedne borgere og fiskere, menn og kvinner av alle samfunnslag passerte til og fra, og nesten alle så ganske frastøtende ut. Og mens de kom og gikk, syntes det for meg som om deres skjellethender stakk opp gjennom gatens brolegning for å ta andre og trekke dem ned til seg, for at de skulle dele deres elendighet med dem. Det var et jaget og forfulgt uttrykk i manges ansikter, og de syntes grepne av en fortsettende gremmelse.
På en av de mindre broers brystvern fant vi en mann sittende i en kledning, som Håpets Brødre bar. Hans mørkegrå frakk lignet den jeg hadde båret under mine tidligere vandringer. Hans armer var foldet over brystet, og hans hode var så skjult under hatten, at vi ikke kunne se hans ansiktstrekk, men jeg viste straks at det var den mann vi var kommet for å besøke, og jeg så straks at han var identisk med en berømt venetiansk maler, som jeg hadde kjent i min ungdom, dog ikke i et tett vennskap. Vi hadde ikke møtt hverandre senere, og jeg viste ikke at han hadde forlatt jorden før jeg nå så ham sitte her på broen i denne byen i helvete.
Jeg må innrømme at jeg var rystet over gjenkjennelsen, for den minte meg om min ungdom, hvor jeg også studerte kunsten med de tilsynelatende lysende fremtidsutsikter. Og nå! Å se ham og tenke på hvordan hans liv måtte ha vært, siden det hadde brakt ham til dette sted. Han så oss ikke, og min venn foreslo for meg at vi for en stund skulle gå litt til side, mens han fortalte meg denne sjels historie. Deretter kunne vi gå bort og tale med ham.
Denne mann, (jeg vil bruke hans navn i den åndelige verden: Benedetto, ettersom hans jordiske navn helst bør glemmes) syntes å være blitt hurtig berømt etter at vi hadde kjent hverandre. Og han hadde i høy grad vært heldig med å selge sine malerier. Men Italia er ikke noe rikt land, og Benedettos rikeste finansierer, var englendere og amerikanere, som kom for å besøke Venezia. I huset hos en av dem møtte Benedetto den kvinnen, som skulle formørke hans liv med sin fordervende innflytelse. Han var ung og vakker, talentfull, høyt kultivert og av en gammel, ansett familie, som dog samtidig var meget fattig. Men Benedetto ble mottatt av det beste selskap i Venezia, og det var til en kvinne på det høyeste trinn av den sosiale stige at Benedetto tapte sitt hjerte, og i sin ungdommelige og romantiske tåpelighet drømte om at hun ville være tilfreds med å bli hustru til en kjempende kunstnerspire, som intet eide utover sitt talent og sitt voksende ry.
Damen var knapt tyve år gammel, da de møttes første gang, og hun var begavet med alle de yndigheter, som kan gjøre en mann forhekset. Hun oppmuntret Benedetto på enhver måte, så at den stakkars fyr trodde fullt og fast på at hennes kjærlighet til ham var likeså oppriktig, som hans kjærlighet til henne. Men med hele sin naturs tørst etter beundring og kjærlighet, var hun kald og beregnende, ærgjerrig og verdslig. Hun var ute av stand til å forstå eller gjengjelde en kjærlighet som hans, hun lot seg smigre av hans oppmerksomhet og fortrylle av hans lidenskapelige hengivenhet, og hun var stolt over å ha erobret en så vakker og begavet mann. Men det falt henne ikke inn å ofre noe for hans skyld, og selv når hun var ømmest og mest forførende, brukte hun alle sine kunster for å bli en middaldrende venetiansk adelsmanns hustru, hvis rikdom hun ettertraktet, selv om hun foraktet mannen selv.
Benedettos drøm endte meget brått. Han våget å røpe sine fremtidsplaner for henne og legge alt for hennes føtter, idet han lot hele sin kjærlighet strømme inn i hennes sjel.
Og hun?
Hun hørte kjølig på ham og sa at han måtte være en narr, hvis han ikke kunne innse at hun umulig kunne leve uten penger og posisjon. Hun kastet ham til sist ut med en likegyldighet overfor hans følelser, som nesten gjorde ham vanvittig. Han flyktet fra Venezia og reiste til Paris, hvor han styrtet seg ut i alle de fornøyelser, som denne by kunne by ham, idet han forsøkte å begrave erindringen om sin ulykkelige lidenskap. I noen år så de ikke hverandre, men da førte skjebnen Benedetto tilbake til Venezia enda en gang, og nå mente han å være helbredet - det håpte han. Han foraktet seg selv for sine tåpeligheter. Han var nå blitt en berømt maler og kunne selv bestemme prisen for sine bilder. Han hørte at omtalte dame hadde giftet seg med den hun etterstrebet, og hun regjerte nå som en skjønnhetens og motens dronning i selskapslivet, omgitt av en mengde beundrere, som hun ikke alltid fant det nødvendig å presentere for sin mann. Benedetto hadde besluttet å behandle henne med kjølig likegyldighet, hvis de skulle møtes, men det var ikke etter hennes ønske. En gang hennes slave, skulle han også fortsette å være det. Ingen elsker skulle våge å bryte hennes lenke, før hun selv gjorde det og avskjediget ham.
Hun gjorde derfor alt hva hun kunne for igjen å erobre Benedettos hjerte - og dessverre! Han var kun alt for rede til å overgi seg, da hun fortalte ham hvor inderlig hun angret den vei hun hadde valgt. Og derpå ble Benedetto hennes ukjente elsker og levde for en tid i beruset lykketilstand. Men kun for en tid. Damen ble lei av enhver etter hvert. Hun elsket å gjøre nye erobringer: nye slaver som ville hylle henne. Hun holdt av opphisselse, og Benedetto ble med sin sjalusi, som alltid nagde ham, alt for trettende for henne; hans nærværelse kjedet henne til sist. Det hadde dukket en annen beundrer opp, som også var rik og vakker, og som damen interesserte seg for, og dette fikk Benedetto vite. Han fikk med andre ord sin avskjed for annen gang. Hans lidenskapelige bebreidelser, hans voldsomme protester og heftige sinne plaget i høy grad damen, og det førte til å hun ble kjølig og arrogant overfor ham. Dette gjorde ham kun mer opphisset. Han truet, han bønnfalt henne, svor at han ville skyte seg hvis hun sviktet ham. Det endte med at de skiltes etter en voldsom scene, og Benedetto gikk hjem. Da han neste dag kom for å besøke henne, sa tjeneren at damen nektet å motta ham mer. Uforskammetheten i denne beskjed, hjerteløsheten, den bitre skam over at han for annen gang ble kastet bort som en gammel hanske, var for meget for hans lidenskapelige natur, og han gikk tilbake til sitt tilholdssted og skjøt seg.
Da hans ånd våknet til bevissthet, fant han seg selv som fange i sin egen kiste i graven. Han hadde ødelagt sitt fysiske legeme, men han kunne ikke befri sin ånd fra det, før det var gått i oppløsning. Disse vemmelige partikler av det råtnende legeme innhyllet enda ånden; båndet mellom kjøttet og ånden var enda ikke løsnet.
Hvilken redselsfull skjebne! Man gyser ved å tenke på, hva trettheten og misnøyen med livet og et lettsindig ønske om å befri seg for det, kan styrte sjelen ut i. Hvis jordens beboere ville være riktig barmhjertige mot selvmorderen, ville de brenne dennes legeme og ikke begrave det, for så ville sjelen hurtig befris fra sitt fengsel. En selvmorders sjel er ikke ferdig til å forlate legemet, den er som en umoden frukt, som ikke så lett faller fra det tre som ernærer den. Et stort sjokk har slynget den av sted, men den forblir knyttet til det, inntil det sammenholdende bånd oppløses.
Fra tid til annen pleide Benedetto å synke bort i ubevissthet og for en stund tape følelsen av sin fryktelige situasjon, og etter disse barmhjertige glemselstilstander pleide han å våkne for å oppleve at det jordiske legeme litt etter litt mistet sitt tak i ham, idet det smuldret bort og ble til støv. Men så lenge prosessen sto på, måtte han lide den pine, som ledsagede den gradvise oppløsning. En brå ødeleggelse av det jordiske legeme ville ha gitt hans ånd en sterkere og mer pinefull rystelse, men den ville ha spart ham for den langsomme oppløsningstortur. Omsider opphørte det fysiske legeme med å holde ånden fast, og han steg opp fra graven, men svevde fremdeles over den, skjønt han dog ikke lengre var fengslet til den. Det siste bånd var løst, og han var i stand til å vandre omkring på jordplanet. I begynnelsen var hans evner til å se og høre meget svake, men omsider ble de utviklet, og han ble seg sine omgivelser bevisst. Med disse evner kom hans jordiske lidenskaper og begjær tilbake, sammen med kunnskapen om hvorledes han kunne tilfredsstille dem. Og atter søkte han, som i sitt jordiske liv, å finne glemsel i sanselige nytelser. Men det var forgjeves.
Fortiden pinte ham stadig. I hans sjel var det en vill tørst etter hevn, etter makt til å la henne lide som han selv hadde gjort, og denne utholdende tanke brakte ham dit hvor hun oppholdt seg. Han fant henne som i gamle dager omgitt av et hoff av lystige beundrere, kanskje en smule eldre å se på men ellers den samme. Enda helt hjerteløs, enda ubekymret om sin skjebne og likegyldig for den. Og det gjorde ham fandenivoldsk å tenke på de lidelser han hadde pådratt seg av kjærlighet til denne kvinne. Til sist gikk alle hans tanker ut på dette ene: hvorledes han kunne finne midler til å trekke henne ned fra hennes posisjon. Og berøve henne alle de ting hun satte mer pris på enn kjærlighet eller hederlighet og deres liv som ble hennes ofre.
Og han hadde hellet med seg, for ånder har større makt enn dødelige drømmer om. Trinn for trinn så han henne komme ned fra hennes høye posisjon i samfunnet; først mistet hun sin formue, deretter sin heder - også med enhver forkledning hun hadde brukt, og som skjulte alle hennes dårlige egenskaper. Hun ble kjent som den hun var, en ussel forførerske som lekte med menns sjeler, som en annen leker med terninger, uten bekymring for hvor mange hjerter hun knuste, hvor mange eksistenser hun ødela, likegyldig overfor sin manns heder og sitt eget rykte, så lenge hun kunne skjule sine intriger for verdens øyne og heve seg et trinn høyere i rikdom og makt på sine ofres bekostning.
Selv i sitt mørke og sin elendighet følte Benedetto seg stolt og trøstet ved å tenke på, at det var hans hender som trakk henne ned og demaskerte hennes egoisme og dårlige egenskaper. Hun spekulerte på hva som kunne være årsaken til at så mange begivenheter liksom sammensvor seg mot henne og fullførte hennes skjebne. Hvordan det kunne være at hennes omhyggelig lagte planer alltid ble spolert. Hennes forsiktig voktede hemmeligheter alltid ble oppdaget og kom for dagens lys. Det kunne hun ikke fatte. Hun begynte til sist å frykte hva dagen ville bringe. Det var som om en usynlig makt arbeidet på å knuse henne. Og da kom hun til å tenke på Benedetto og hans siste trusler; at han, hvis hun drev ham til fortvilelse, ville styrte seg selv i helvete og dra henne med seg i fallet.
Den gang hadde hun trodd at han ville myrde henne, og da hun hørte at han hadde drept seg selv med et pistolskudd, åndet hun lettet ut og tenkte ikke mer på ham, unntatt når en eller annen begivenhet minnet henne om ham. Men nå tenkte hun alltid på ham og kunne ikke frigjøre seg for den tanke, at han hjemsøkte henne som spøkelse.
Og det skalv hun for.
Og hele tiden sto Benedettos ånd ved siden av henne og visket sitt navn i hennes øre og fortalte henne, at dette var hans hevn. Han visket til henne om fortiden og om den kjærlighet som hadde syntes så sødmefull, men som hadde vendt seg til et brennende hat, som fortærte ham som et helvetes ild, og hvis flammer også ville svi hennes sjel og bringe henne til en likeså stor fortvilelse, som han selv led under.
Hun merket tydelig hans nærværelse, selv om hennes øyne ikke kunne se ham. Forgjeves flyktet hun til selskapssalen og alle steder, hvor det var masser av mennesker - bare for å slippe fra ham. Men han var i hennes nærværelse overalt hvor hun dro. Det ble henne etter hvert helt klart, så hun ikke kunne slippe tanken at han alltid var tett ved henne. Og en aften så hun ham i tussmørket. Hans øyne var ville av hat, som preget hvert av hans ansiktstrekk og hele hans holdning.
Det var for meget for hennes opprevne nerver; hun fikk sjokk og falt død om på gulvet.
Da viste Benedetto at det var lyktes ham å drepe henne, Og fra dette øyeblikk hadde han kainsmerket stemplet på sin panne. Han ble grepet av redsel over sin gjerning. Han hadde hatt til hensikt å drepe henne, og når hennes ånd forlot legemet, ville han dra den med seg ned i mørket og pine og plage henne, så hun aldri mer skulle få fred og ro på denne side av graven. Men nå hadde han kun denne ene tanke å komme bort fra seg selv og den redsel hans gjerning hadde brakt ham. Alt godt var nemlig ikke drept i denne mann, og rystelsen ved å ha drept kvinnen hadde fått ham til å se sin egen hevnfølelses natur. Da flyktet han bort fra jorden, nedover stadig nedover, inntil han kom til denne by i helvete, som var et passende oppholdssted for en sjel som hans.
"Det var her jeg fant ham," sa min venn, "og jeg var i stand til å hjelpe den nå dypt angrende sjel og vise ham, hvorledes han best kunne gjøre godt for alt det onde han hadde forvoldt. Han venter nå på denne kvinnes ankomst, som han har elsket og hatet, for å be henne om tilgivelse og også selv tilgi henne. Hun er også blitt dratt til denne sfære, for hennes liv var, som vi vet, meget syndig. Og det er i gjenparten av den by, som var vitne til deres jordiske kjærlighet, at de nå skal møtes igjen. Og derfor venter han på henne på denne bro, hvor de i fortiden så ofte møttes."
"Og vil de snart møtes?"
"Meget snart. Og da vil denne sjels oppholdssted i denne sfære være til ende, og det vil stå ham fritt for å gå over i en høyere sfære, hvor hans forvirrede ånd vil tilbringe en tid i ro, før den gjennom langsomme og pinefulle skritt betreder fremskrittets vei."
"Vil hun også forlate dette sted med ham?"
"Nei og atter nei! Hun vil også bli hjulpet fremad, men deres veier vil ligge vidt atskilte fra hverandre. Det var intet virkelig og sant slektskap mellom dem, kun lidenskap, stolthet og krenket egenkjærlighet. De vil skilles her for aldri mer å møtes."
Vi nærmet oss Benedetto, og da jeg rørte ved hans skulder, for han sammen og vendte seg om. Han gjenkjente meg ikke straks, men jeg fortalte hvem jeg var og sa at jeg gledet meg til å fornye vårt vennskap i de høyere sfærer, hvor jeg håpte vi ville møtes igjen. Jeg fortalte ham, at jeg også hadde syndet og lidd for det, men at jeg nå var i ferd med å bane meg vei opp. Han så ut til å være glad for å se meg, og han trykket min hånd inderlig og varmt, da vi sa farvel til hverandre.
Min venn Trofast og jeg gikk bort og etterlot ham på broen, hvor han ventet på sin siste sammenkomst med henne, som engang hadde vært ham så dyrebar, men som nå kun var ham en pinlig erindring.
Da vi var på vei fra Venezia til hva jeg forstod som den åndelige gjenparten av Lombardy’s sletter (nord-italia/Milano-området, se bilde t.v - ALT er "speilet" på div.nivåer på astralplanet), hørte jeg plutselig en ynkelig stemme kalle på meg. Jeg forlot veien og gikk bort til to ånder, som lå tilsynelatende hjelpeløse på jorden. De vinket til meg om å komme bort til dem. Og da jeg trodde det var noen som trengte min hjelp, lot jeg min venn gå videre og gikk bort til dem for å se hva det var.
Den ene ånden rakte hånden opp mot meg og mumlet til meg om å hjelpe ham, så han kunne reise seg. Jeg bøyde meg ned for å hjelpe ham opp, men til min forbauselse grep han fatt i mine ben og gjorde forsøk på å bite meg i armen. Den andre sprang opp for å ta meg i strupen.
Med besvær og ikke så lite sinne ristet jeg dem av meg og trådte et skritt tilbake. Derved kom jeg til å snuble, men til alt hell så jeg meg tilbake, og ikke et skritt bak meg så jeg en veldig avgrunn som jeg derved nesten falt ned i.
Da husket jeg på de advarsler jeg hadde fått med på min reise, om ikke å la mine lavere lidenskaper få makt over meg og derved stille meg på samme nivå som disse vesener. Jeg angret straks mitt sinne og prøvde å bli rolig og lidenskapsløs.
Jeg vendte meg igjen mot de to, og jeg så at den ene som jeg trodde var kommet til skade, krøp bortover jorden for å nå meg igjen, mens den andre krummet seg sammen som et villdyr for å springe på meg.
Jeg festet mine øye stivt på dem begge to, hvorav jeg gjenkjente den ene som mannen med den visne hånd og den andre, som for kort tid siden hadde forsøkt å narre meg med det falske budskap. Jeg fortsatte å se på dem, mens jeg la hele min viljekraft i mitt blikk. Det gjorde dem usikre; de veltet overende, snerret og viste tenner, men var ute av stand til å komme nærmere. Mens de lå der, forlot jeg dem og ilte etter min venn, som jeg snart innhentet. Jeg fortalte ham hva som var skjedd.
Han lo og sa: "Jeg kunne ha fortalt deg hvem de var, men jeg syntes ikke du ville ta skade av denne lille opplevelse. Og så lærte du samtidig hvilken beskyttelse din karakterstyrke er for deg. Du har av naturen en sterk vilje, og så lenge du ikke benytter den til å herske over andre og overtre deres rettigheter, er den en meget nyttig og verdifull egenskap. Du vil i ditt arbeide i den åndelige verden erfare, at den er et utmerket redskap som du kan virke med. Ikke alene på dine omgivelser, men også på tilsynelatende livløst stoff. Jeg tror også at disse to vil krysse din vei fra tid til annen. Derfor var det godt at du nå avgjorde hvem av dere som er den sterkeste. De vil alltid være redd for å gi seg direkte i kast med deg. Men så lenge du arbeider på jordplanet, vil du ved enhver anledning finne dem parate til å komme på tvers av dine planer."
utskriftbar wordversjon av HELE BOKEN OVERSATT TIL NORSK uten bilder link (N)
TILSVARENDE DANSK utskriftbar wordversjon link | (boken kan kjøpes i dansk oversettelse her for ca 200 dkr
og enda mer forskningsmateriale om livet på andre siden:
THE ASTRAL BODY AND OTHER ASTRAL PHENOMENA by Arthur A.Powell engelsk
1.del på dansk- norsk -fra Powells bok DEN ÆTERISKE DUBLET fra 1952 ! - som wordfiler i 3 deler med del to og tre videre: klikk på tallene:| 2 | 3
Mer om livet etter døden på de høyere plan kan leses jf utdrag fra boken
MENTAL-LEGEMET av major ARTHUR E. POWELL(og ellers til egne studier): på http://www.verdenstjenerfonden.dk/download/bøger kan man fritt nedlaste de danske åndelige bøker av Alice Bailey
