![[UFO-Norway Logo]](ufonorge.jpg)
Golsfjellet
På The 9th BUFORA International UFO Congress, Sheffield, 16.-17. august 1997
Fikk Kate Thorvaldsen sin scenedebut foran et større publikum. Hun fortalte sin historie på et fremmed språk sammen med artikkelforfatteren.
Hun er 28 år gammel, fra Østlandet, og har hatt noen merkelige opplevelser opp gjennom oppveksten og voksen alder.
Det hele begynte da hun var 10 år gammel. Hun likte å klatre ut av vinduet på soverommet sitt i andre etasje for å sette seg på taket og se opp mot stjernene. Hun følte at hun hadde en slags udefinerbar lengsel, uten å vite etter hva og hvorfor. Det var også på denne tiden hun begynte å tegne underlige ansikter: Bleke, med skrå øyne og uten hår. Luktesansen forsvant også den gangen.
Da hun ble voksen kunne hun oppleve å motta bilder inne i hodet sitt, konplekse bilder av molekylære strukturer. Hun tolket bildene dithen at de forestilte universets oppbygning. Det dukket stadig opp bilder og meldinger som hun tegnet ned etter beste evne. Disse kunne dukke opp når som helst på døgnet. Det var aldri snakk om å meditere eller å hensette seg i andre former for trance-lignende sinnstilstander.
Hun forela èn av tegningene (en "kladd") for flere dataeksperter, sammen med muntlige og skriftlige instruksjoner. Hun ville at de skulle prøve å rekonstruere det opprinnelige mønster eller hovedidè som hun mener ligger bak de tankebildene hun får. Imidlertid måtte ekspertisen gi tapt; alle de forespurte innrømmet at mønsteret ville bli for komplekst til å kunne bygges opp selv ved hjelp av de siste og raskeste datamaskiner innen grafisk prosessering. I løpet av noen år, derimot
vil det kanskje bli mulig.
I voksen alder ble Kate utsatt for hypnose. Her kom det fram at det hadde skjedd noe spesielt med henne på taket da hun var 10 år gammel. Hun fortalte at hun hadde vært tatt opp i en farkost og her blitt informert om at hun hadde en oppgave, nemlig å skrive bok om de bildene hun etterhvert mottok.
Vinteren 1996 dro hun avgårde til en hytte på Golsfjellet for å gjøre boken ferdig. Etter et par deilige stille dager, våknet hun en morgen med et hovent øye. Øyelokket hadde på midten merke etter en spiss gjenstand og det rant materie. Hun trodde først at det dreide seg om en betennelse og slo seg til ro med det, helt til kvelden nærmet seg. Da kom frykten snikende. Hun ble rett og slett mørkredd og ville ikke være der lenger. Flere mil fra folk, uten bil og med et strømaggregat som fusket faretruende følte hun seg ikke særlig høy i hatten. Natten ble lang og våken. Fra å trives med å være alene i ødemarken kunne hun ikke komme seg fort nok ned til sivilisasjonen. Dagen etter fikk hun telefonkontakt og ble hentet ned.
Et par uker sener ble det foretatt en regresjon. Her kunne hun fortelle at hun hadde hatt besøk i hytten den natten. Hun følte at hun lå og svevde i løse luften mens tre vesener arbeidet med hodet hennes. Hun fikk påsatt en slags hjelm der det stakk en tykk nål inn i hvert øre. Den hadde også en form for klør over pannen og en av disse boret seg inn i øyelokket. To armer som var montert på hjelmen hadde også gått inn i nesen, rotert og boret seg opp i denne. Dette påførte henne store smerter.
Resten av hukommelsen var svart, hun greide ikke å kalle frem mer om hendelsen, selv etter gjentatte forsøk fra terapeutens side. Det eneste han oppnådde var en kraftig hodepine hos Kate. En liten, men viktig detalj var imidlertid at luktesansen, som hadde vært borte siden hun var 10 år gammel var kommet tilbake på det ene neseboret i løpet av denne hytteturen.
Det er ikke godt å si hva Kate har vært utsatt for og kanskje får vi aldri noen fullgod forklaring på det. Hun har imidlertid hatt fysiologiske virkninger av sine opplevelser som det kanskje er mulig å undersøke nærmere, nemlig det at luktesansen nå delvis er kommet tilbake igjen. For tiden arbeides det med å finne ut hva som kan ha skjedd med den. Kiropraktor og lege er i ferd med å undersøke henne og røntgenbilder er tatt.
I tillegg til rent fysiologiske ettervirkninger har vi de mentale bildene som dukker opp. Man kan spørre seg: Hvor kommer de fra og hvordan skal de forstås?
Som vanlig er det flere spørsmål enn svar i denne saken, som i de fleste andre av samme kategori. Vi får bare håpe at vitenskapen i fremtiden kan fravriste hemmelighetene til disse
mørke deler av vårt indre. Det finnes i dag ikke instrumenter som kan måle
multidimensjonale fenomener. Og da blir vi stilt overfor dilemmaet: Skal man velge å tro på hva dette mennesket påstår å ha opplevd, eller skal man forkaste det hele som fantasi og (livaktige) hallusinasjoner? Kanskje vil vi ennå ikke kunne godta annet enn det som til enhver tid er vitenskapelig bevist, før eventuelt den tid kommer da flere enn 50 prosent av befolkningen har den samme type opplevelser. Da vil dette utgjøre "normalen", og rollene blir byttet om.
Kate Thorvaldsen har senere arbeidet med et globalt freds initiativ kalt Peace Project Globale Network.
Dette prosjektet er nå foreløpig lagt på is. Nå arbeider Kate Thorvaldsen
med en støttegruppe for mennesker som har vært tatt ombord og eventuelt
prøvetatt av fremmede vesener i romskip. Personer som ønsker å komme i
kontakt med Kate Thorvaldsen kan sende email til
