KORRIGERING TIL INFORMASJON ANGÅENDE UNIVERSETS OPPBYGGING: ----------------------------------------------------------------------------------------------------------- Den informasjonen det ble undervist i på Antrovis sine kurs inneholder en matematisk mangel. I følge den eksisterende informasjonen inneholder superuniverset 12 bærebølger uttrykt gjennom superuniversets femte dimensjon (den prubunsiske). Dette er korrekt. Det er også korrekt at et planetsystem er designet utfra en norm på 12 planeter. Nå kommer vi imidlertid til endringen. Det er en regel som sier at når en betrakter en høyere struktur i rom, så skal det matematiske grunnlaget i den lavere strukturen konverteres til en eksponent i en potens gitt i den høyere strukturen. Det er også en lov som sier at tallet det grunnleggende energisystem et univers er basert på alltid skal brukes som eksponent ved utregning av dette universets struktur. Den første grunnleggende struktur etter et planetsystem er en galakse. Dette innebærer at siden det er 12 planeter i et solsystem vil 12 11 (1 = 1*10 = 100 milliarder) galaksens struktur være basert på en enhet i tolvte potens. Regnet om til vanlige tall blir det 100 milliarder. Dette stemmer med eksisterende astronomiske observasjoner som sier at det er 100 milliarder stjerner i en galakse. Det kan forekomme flere enn 100 milliarder stjerner i en galakse, hvis denne galaksen er skapt ved fusjon mellom flere mindre galakser. Hele vårt kosmos inneholder 12 x 100 milliarder, det vil 1200 milliarder eller 1,2 billioner galakser. Av disse kan en observere 700 milliarder galakser da disse er modulert inn på de 7 materielle bærebølgene. Hele superuniverset 12 12 (12 * 12 = 144 = 14,4 Billioner (antall kosmoser i universet) inneholder 1,2 billioner eller 12 opphøyd i tolvte kosmoser på en stråle. I hele superuniverset er det 14,4 billioner kosmoser eller 144 opphøyd i tolvte potens. Superuniverset er igjen et "kosmos" i et hyperunivers. Ved overgangen mellom superunivers og hyperunivers kommer struktur overgangs regelen igjen til anvendelse. Siden superuniverset har 12 stråler vil hyperuniverset ha 1 opphøyd i tolvte (10 opphøyd i ellevte) antall stråler. Det vil si at hyperuniverset består av 100 milliarder hvite stråler. Grunnen til at det operes med hvite stråler her er at summen av alle de 12 strålene i superuniverset utgjør en stråle i hyperuniverset. Når en blander de 12 fargene får en hvitt lys. På hver stråle i hyperuniverset ligger det 10 opphøyd i 120 milliardete potens antall superuniverser. Det totale antall superunivers i hyperuniverset er da 100 milliarder opphøyd i 1,2 billionte potens. Det er et enormt tall som kan utrykkes igjennom et enkelt golgolplex: 12 12 11 12 24 10 * 12 = 12 I hyperuniverset beveger superuniversene seg i et spiralformet mønster etter at kosmosene i super universene har fått 8 talls bane. Idet alle kosmosene i et superunivers har oppnådd 8 talls baner, endrer det dette superuniversets stilling i hyperuniverset. Da låses superuniverset til et system hvor det beveger seg i spiral langs den hvite strålen. Denne spiralen har form av en dobbelt helix. Hyperuniverset utvikler seg også og når alle dets 100 milliarder stråler har fått spiralform av en dobbelt helix, vil det transformere seg. Setet for den store hensikten befinner seg i hyperuniverset. Fra dette universet er det bestemt hvilke farger som skal være bærebølger for energier osv. Den dobbelte helix i hyperuniverset består av 2 energier som snor seg rundt hverandre. Den ene energien er summen av alle de 7 materielle farger og den andre energien er summen av alle de 5 antimaterielle farger. Dette vil si at en dobbelt helix består av 2 hvite energier som er forskjellig fra hverandre. Dannelsen av den dobbelte helix i hyperuniverset blir til gjennom at strukturene i superuniversene antar 8 talls baner. Før dette skjer er alle 12 energiene i en hyperunivers stråle blandet. Etter at superuniversene antar 8 talls strukturen, spaltes de materielle og antimaterielle energiene i hyperunivers strålene etter det mønsteret som er nevnt tidligere. Denne dobbelte helix har stor likhet med strukturen i DNA molekylene i menneskenes celler. Vårt hyperunivers er bare i begynnelsen av sitt utviklings forløp. I hyperuniverset henger superuniversene etter hverandre som perler på en snor langs energi linjene. Når alle strukturene i et superunivers har antatt 8 talls baner (det vil si alle kosmoser i superuniverset), går superuniverset inn i en metamorfose. Da forandres hele superuniverset ved at dets energier forbindes med henholdsvis den antimaterielle og den materielle del av den dobbelte helix i hyperuniverset. Dette gjør at vi får delt superuniverset til 2 uniforme energistrukturer. En struktur blir antimateriell og en struktur blir materiell. Dette fører til at vi får en prosess som kan minne om en celledeling hvor superuniverset utgjør cellen. Det er hyperuniverset som utgjør selve helheten. Dette er et levende og tenkende vesen som forandrer seg selv til nye strukturer i en kontinuerlig prosess. Superuniversene er bare som celler i hyperuniversets kropp. Det er ventet at når alle 100 milliarder stråler (strenger) i hyper universet har nådd full dobbelt helix form, vil helheten forsøke å reprodusere seg selv. Dette er imidlertid noe som ligger langt frem da det bare er en brøkdel av hyperuniversets stråler som har fått dobbelt helixform inntil nå. Det hele vil forløpe som en gigantisk energetisk celledeling hvor hyperuniverset danner et avkom. Tilbake til det nåværende hyperunivers. Hver stråle i hyperuniverset har sin egen uavhengige tidsdimensjon som er litt forskjellig fra den forrige strålen. Hvis en hadde reist tilbake i tiden og forandret noe, ville en når en reiste fram igjen til utgangspunktet skiftet stråle i hyperuniverset. På denne strålen ville forandringene en hadde gjort i fortiden ved tidsreisen være preget inn. Eksempel hvis han hadde gjort noe som gjorde hans fødsel umulig ville han når han kom tilbake ikke funnet sine foreldre, men en helt annen situasjon. Foreldrene som da ville befunnet seg på en annen av hyperuniversets strenger ville registrert at sønnen reiste bakover i tiden hvor han ved et tidspunkt forsvant sporløst (det var da han ville gjort handlingen som medførte at han skiftet stråle (streng)). Begge parter ville fortsatt eksistert men sønnens handlinger ved tidsreisen bakover i tiden ville gjort at begge parter ikke lengre ville ha eksistert i samme aspekt av den store hensikten. 100 milliarder forskjellige utganger av en hver handling/situasjon eksisterer parallelt i hyperuniversets struktur. Det er den av disse situasjoner som er mest i harmoni med den store hensikten som vi er bevisst som virkelighet. Avstanden mellom strengene i hyperuniverset kan betegnes som den åttende dimensjon. Den minste partikkel mikroiden er kvantitativ den samme som et superunivers. Inne i en mikroide finner vi et helt sett med forskjellige kosmoser. Som kjent er mikroiden byggestenen til vårt superunivers. Hvis en hadde nok energi, ville en oppleve at en kunne trenge inn i mikroiden og komme ut i et nytt superunivers. En kunne også trenge ut av vårt superunivers å komme ut i et superunivers hvor vårt superunivers var en mikroide. På denne måten ville en beveget seg opp eller ned langs strålene i hyperuniverset. Lengden på en steng i hyperuniverset kan betegnes som den syvende dimensjon. Forskjellen mellom en mikroide og et superunivers er avstand i denne dimensjonen. Hvis en hadde større energi enn dette kunne en trenge ut av strengen og ut i selve hyperuniverset. En ville da bli overveldet av et voldsomt hvitt lys som ville virket levende og ville virke som bærebølge for den kosmiske kjærligheten. Dette ville være bærebølgen for den store hensikten. Nå ville en kunne bevege seg i den åttende dimensjon. Denne informasjonen er kanalisert 4/1-1994 gjennom indre samtaler.