utdrag av Hans Gaarder sitt Roswell- foredrag fra juli2017 i Oslo-2deler mp3


Roswell-saken  | english language update

more update and revealings  in english noe i lyd om dette

 this  Roswell-case as the Erra-pleiadians told

boka ALIEN INTERVIEW er nøyaktig om dette- eng.txt pdf | overs.deler av den boka senere til norsk

 


Roswell og filmopptak (kort i lyd om dette)

 

Utdrag fra boken ROSWELL-MYSTERIET av Willy Ustad fra -96 på Grøndahl-Dreier - isbn 82-504-2315-1

Sommeren 1995 begynte biter av en gammel film å sive ut til publikum, - en film som angivelig viser obduksjonen av likene fra krasjet ved Roswell. Omstendighetene rundt denne filmen er kanskje mindre kuriøse enn noen vil ha det til. Vi skal vurdere filmen og dens opphavsmann senere, men aller først skal vi se nøye på kameramannens skriftlige rapport.

Altså - kameramannens historie:

"Operasjon ANVIL (AMBOLT) - nå kjent som Roswell-affæren.

"Jeg gikk inn i det militære i 1942 og sluttet i 1952. De ti årene jeg tjente mitt land var noen av de beste i livet mitt.

Min far var i filmbransjen, hvilket betydde at han hadde god greie på kameraer og fotografering. Jeg tror dette er grunnen til at jeg kom meg gjennom legeundersøkelsene som normalt ville avvist meg, fordi jeg hadde polio som barn.

Etter innrullering og grunnopplæring fikk jeg anledning til å bruke kameraferdighetene mine og ble en av de få heltidsfotografene i de væpnede styrker. Jeg ble sendt omkring til mange steder, - det var jo krig på den tiden, og fikk fort lære meg å fotografere under vanskelige omstendigheter.

Jeg vil ikke gi flere detaljer om min bakgrunn, bare at på høsten 1944 ble jeg overført til Etterretningstjenesten, der jeg rapporterte til Assistent Chief of Air Staff. Jeg ble flyttet rundt i henhold til de oppdrag jeg fikk. I løpet av min tid filmet jeg mye - inkludert testene ved White Sands (Manhattan/Trinity).

Jeg husker meget godt når jeg mottok ordren om å reise til White Sands (Roswell). Det var ikke lenge siden jeg hadde kommet tilbake fra St. Louis, Missonri, hvor jeg hadde filmet den nye ramjeten (Little Henry).

Det var 1. juni da McDonald ba meg melde meg for general McMullan for et spesialoppdrag. Jeg hadde ingen erfaring med å arbeide for McMullan, men etter å ha snakket med ham i noen få minutter, visste jeg at jeg ville aldri ønske å få ham som min fiende...

McMullan gikk rett på sak, intet utenomsnakk. Jeg ble beordret til åstedet for et krasj såvidt sørvest for Soccorro. Det hastet, og mitt mandat var å filme alt jeg så og ikke forlate vrakgodset før det var fjernet. Jeg skulle ha adgang til alle områder av åstedet. Om kommanderende offiser på åstedet hadde et problem med akkurat det, skulle jeg be dem ringe McMullen. Noen få minutter etter min samtale med McMullen mottok jeg de samme instruksjoner fra general Tooey, som sa at det var et russisk spionfly som hadde styrtet. To generaler på en dag - denne jobben var viktig!!

Jeg fløy ut fra Andrews sammen med seksten andre offiserer og menige, for det meste medisinsk personell. Vi kom til Wright-Patterson der vi hentet mer personell og utstyr. Derfra fløy vi til Roswell i et C 54 transportfly.

Da vi kom til Roswell, ble vi transportert langs veien til åstedet. Da vi ankom dit var området allerede avsperret. Allerede fra begynnelsen av var det greit å se at det ikke var noe russisk spionfly. Det var en stor skive - en "Flygende tallerken" -liggende på ryggen, og varmen slo i mot oss ennå fra bakken rundt den.

Sjefen på stedet overlot styringen til det medisinske personellet fra SAC (Strategic Air Command), som fremdeles ventet på at Kenney skulle komme. Imidlertid hadde ingenting blitt gjort så langt fordi alle bare ventet på ordrer.

Det ble besluttet å vente til varmen ga seg før vi nærmet oss fordi brann var en anselig risiko. Dette ble gjort så mye verre på grunn av skrikene fra misfostrene (han bruker det engelske uttrykket Freak Creatures .Forf. anm.) som lå ved fartøyet.

Hva i Guds navn de var kunne ingen si, men en ting var sikkert, de var "sirkusvanskapninger", skapninger som ikke hadde noe her å gjøre. Hver av dem holdt fast på en boks som de holdt i begge hender tett inn til brystet. De bare lå der og skrek og holdt disse boksene.

Med en gang teltet mitt var satt opp begynte jeg å filme, først fartøyet, så åstedet og vrakgodset. Omtrent klokken 06.00 ble det bedømt som trygt å nærme seg vraket. Vanskapningene skrek fremdeles og når noen nærmet seg, skrek de ennå høyere. De prøvde å beskytte boksene sine, men vi greide å få løs en ved hjelp av et hardt slag med en geværkolbe i hodet på en av vanskapningene.

Tre av vanskapningene ble slept vekk og sikret med tan og tape. Den Fjerde var allerede død. Det medisinske teamet var fra først av motvillige mot å komme nær disse vanskapningene, men fordi noen av dem var såret, hadde de ikke noe valg.

Med en gang skapningene var samlet opp, var første prioritering å samle sammen så mye av vrakgodset som kunne flyttes, for det var fremdeles fare for brann. Dette vrakgodset syntes å komme fra utvendige avstivere som holdt en meget liten skive under fartøyet og som måtte være slått av når skiven tippet over. Vrakgodset ble tatt til teltstasjoner for registrering, og deretter lastet på lastebiler.

Etter tre dager ankom et helt team fra Washington og det ble besluttet å flytte fartøyet. Inne i det var luften ennå meget tung. Det var umulig å være der inne lenger enn noen få sekunder uten å føle seg syk. Derfor ble det besluttet å analysere det hjemme på basen, så det ble lastet på en lastebil (han bruker uttrykket flattop. Forf. anm.) og fraktet til Wright-Patterson, der jeg kom sammen med det igjen.

Jeg ble på Wright-Patterson i tre uker og arbeidet med vrakgodset. Så fikk jeg ordre om å melde meg på Fort Worth (Dallas) for å filme en obduksjon. Normalt ville jeg ikke ha noe problem med dette, men det ble oppdaget at vanskapningene kunne innebære en medisinsk risiko. Derfor ble det forlangt at jeg skulle bære den samme beskyttelsesdrakten som legene. Det var umulig å håndtere kameraet skikkelig, lading og fokusering var meget vanskelig.

Faktisk - og mot ordre - fjernet jeg beskyttelsesdrakten under filmingen.

De første to obduksjonene fant sted i juli 1947.

Etter filmingen hadde jeg flere hundre filmruller. Jeg skilte ut problemruller som ville kreve spesiell omsorg under framkallingen, jeg ville ta dem senere. Den første ladningen ble sendt videre til Washington og jeg framkalte resten noen få dager senere. Så fort de gjenværende rullene var framkalt, kontaktet jeg Washington for å avtale henting av den siste ladningen også. Utrolig, men de kom aldri for å hente dem eller arrangere transport for dem. Jeg ringte mange ganger før jeg rett og slett ga opp. Jeg har hatt dem hele tiden siden da.

I mai 1949 ble jeg spurt om å filme den tredje obduksjonen."

bildet over fra filmen "taken" - klikk på bildet og hør i lyd 7min om roswell-obduksjonen - der Ole Gunnar Røed i UfoNorge forteller

Utdrag fra boken ROSWELL-MYSTERIET av Willy Ustad fra -96 på Grøndahl-Dreier - isbn 82-504-2315-1

ENDA ET ROSWELL-VITNE SOM BLE "BORTE".

En sykepleier på Roswellbasen hadde en kjæreste i et begravelsysbyrå ved navn Glenn Dennis som ble berordret til flybasen for å levere mange barnekister og da han ankom møtte han den kvinnelige sykepleier, sin venn.

Kvinnens fortelling til Glenn Dennis var slik:

- Hun visste ikke at den vanlige besetningen ved sykestuen var beordret til ikke å møte på arbeid den dagen (pga de ekstraordinære omstendigheter som oppsto da de skulle hemmeligholde oppstyret rundt den styrtede ufoen i området). Derfor møtte hun som vanlig og gikk til forrådsrommet for å hente utstyr til dagens bruk.

"I rommet var to menn i kirurgantrekk, med masker og hansker. Det var to stativbord i rommet (gurneys) og det lå en liksekk på hvert av dem. Begge var åpne. Legene var ved ett av bordene, der liksekken var brettet til side.

Det var to små, lemlestede kropper i liksekken. Stanken var forferdelig. Hun fikk ingen sjanse til å komme vekk fra rommet og stanken, for legene ba henne bli. De kom til å trenge hjelp, sa de. Hun ble beordret til å notere ned det de sa mens de undersøkte likene.

Hun hadde aldri sett noen av dem før. Men; hun hørte en av dem si noe til den andre om noe de måtte gjøre når de kom tilbake til Walter Reed Hospital.

Sykepleiersken ga denne beskrivelsen av likene til Glenn Dennis:

- En hånd var revet løs fra en av de lemlestede kroppene. Den hadde bare fire fingre. Hver fingertupp hadde små "puter" med noe som lignet sugekopper.

-Munnen manglet tenner, den hadde noe som lignet en "tyggeplate" av hard brusk.

-I stedet for en ørekanal hadde de to, men knapt nok et ytre øre.

-Nesen var konkav, med to nesebor men uten vår benbro mellom øynene.

-øynene var store, men dypt innsunkne. Hun mente at dersom de hadde ligget ute en tid ville øynene ha sprukket og tørket ut, men selve benbygningen rundt øynene fortalte at de hadde vært store.

-Hodet var uforholdsmessig stort. Legene noterte at benstrukturen var fleksibel - myk som hos et nyfødt barn.

-Avstanden fra skulder til albue var mye kortere enn avstanden fra albue til håndledd.

- Hun anslo kroppslengden til omtrent fire fot - 1,2m.

- Om ansiktet mintes hun en av legene si at det minnet ham om en hundre år gammel kineser.

- De ble alle tre syke og måtte forlate rommet. Det skjedde mens Glenn Dennis oppholdt seg i dagligrommet på sykestuen og kranglet med den rødhårede kapteinen.

Hun spurte Glenn Dennis om de hadde brakt "skapningene", som hun kalte dem, til Ballard Funeral Home. Dennis kunne bare fortelle henne at det hadde de ikke.

Hun laget noen skisser for Glenn, men disse er gått tapt i årenes løp. Trolig ble de kastet etter at han forlot Ballard i 1962.

Glenn Dennis så avisartikkelen om den flygende tallerkenen om kvelden denne dagen, 8. juli 1947. Det var da han begynte å mistenke en sammenheng. Han nevnte aldri sykepleiersken med ett ord til sin far(som eide begravelsesbyrået). Det kan være mange grunner for det, - faren var en streng mann - og Glenn var en gift mann. Og selv etter snart femti år er det lett å forstå at Glenn Dennis nok har vært noe betatt av henne, han beskriver henne som en skjønnhet, med mørkt hår og nøttebrune øyne, ikke ulik Audrey Hepburn.

En ensom, dypt religiøs ung kvinne som ikke fant seg til rette i det militære miljøet, og en alvorlig ung mann med begravelse som yrke. En av dem ble et hovedvitne i tidenes merkeligste sak. Den andre forsvant sporløst.

I to-tre dager prøvde Dennis å få tak i henne igjen, - forgjeves.

En annen, noe eldre sykepleierske, fortalte ham at hun var sendt vekk samme kveld hun hadde snakket med ham. Han mener å huske at denne sykepleierskens navn var kaptein Wilson, men er ikke sikker.

Seks uker senere kom et brev til Glenn Dennis. Det var adressert til Ballard Funeral Home, ikke hjem til ham. Det ga et militært feltpostnummer (APO-nummer for utenlands tjenestested). Hun skrev hun var i England - hadde ikke tid til å skrive.

Glenn Dennis trodde aldri det egentlig kom fra henne

Underskriften var skrevet med maskin som resten av brevet, uten egentlig underskrift.

Likevel skrev han tilbake.

Dette brevet kom i retur, merket "Returneres til avsender". Nederst på konvolutten var det stemplet, med et rødt stempel; DESEASED (avdød), - men Glenn Dennis har gjennom alle år egentlig håpet at hun likevel var i live, at brevet dekket over noe.

Slutt bokutdrag.

link til bok på eng. om en annen kvinnelig sykepleier som faktisk var den eneste av de på basen der som klarte å kommuniser med den (ene?) overlevende fra Roswell-crashen. Deler av denne boka som er er meget interessant vil bli oversatt senere.

 

The Day After Roswell
Philip J. Corso
(mer om corso)
1997, Simon & Schuster

Corso, fantasi eller virkelighet?
I tide til 50-års jubileet til Roswell-krasjen kom det ut en bok som fikk mange, spesielt innen UFO-bevegelsen, til å heve øyenbrynene litt ekstra. Den var skrevet av en veteran fra Den andre verdenskrig med en imponerende karriere innen USAs militære etterretningstjeneste. Innholdet var, om det var sant, ganske sensasjonelt.


Boken innleder med et sammendrag av hendelsene i Roswell i begynnnelsen av juli 1947. Corso beskriver hvordan spionfly ble sendt opp og armèens avdeling for kontraspionasje ble satt i høyeste beredskap, hvordan Jesse Marcel kom inn i bildet, hvordan man sendte ut et team til nedslagsplassen, hvordan man renset opp samme og transporterte hjem restene av farkosten, inklusiv et antall kropper tilhørende besetningen.

Ånden i flasken
Corso redegjør for hvordan han selv kom inn i bildet og innleder med å fortelle om sine aktiviteter under Den andre verdenskrigs slutt, der han etter krigens slutt hjalp til med å danne en sivil overgangsregjering i Italia. To år senere var han tilbake i USA og militærets etterretningsskole ved Fort Riley.
Kvelden den 6. juli 1947 befant Corso seg på basen og hadde oppdrag som ansvarlig offiser å svare for vaktholdet den aktuelle natten. Under en vaktrunde hørte han plutselig en stemme i mørket som visket, "Major Corso!". Det var en mann som het Brownie og som han kjente fra før.
Brownie innrømte at han ikke burde være på den plassen, men hevdet samtidig at han hadde noe viktig å si. Corso ba ham fortelle og han fikk nå høre at mannen hadde sett noe veldig merkelig i et forsyningsbygg i nærheten. Han hadde løftet på lokket til en liten kiste og det han så fikk ham til å slippe lokket og løpe ut.
Corso gikk til slutt in i bygningen, tente sin lommelykt og gikk fram til de små boksene. Han oppdaget at lokket på en av kistene satt løst og han løftet nå forsiktig på dette. Inne i en glassbeholder med en grønnaktig væske fløt en liten skapning.


Første inntrykket var at det dreide seg om et lite barn, men hodet var uproporsjonalt stort, munnen som en strek, nesen nesten ikke synlig. Skapningen var hårløs og huden så ut som en heldekkende overall uten sømmer. Det fantes bare fire fingre på hver hand, noen tommel kunne han ikke se. Kroppen virket forøvrig inntakt og uskadet.
Han kikket etter dokumenter og fant til slutt dokumenter som fortalte at skapningen hadde tilhørt besetningen på en farkost som hadde krasjlandet i Roswell, New Mexico, en uke tidligere.

Oppdrag i Pentagon
1961 returnerte Corso fra Tyskland etter noen år som øverstkommanderende for en rakettbase. Han hadde fått en stilling i Pentagon innen forsknings- og utviklingsavdelingen (FoU). Som en bigesjeft skulle han få et delikat oppdrag.


Under stort hemmelighetshold fikk han innsyn i noen veldig spesielle mapper. De inneholdt dokumenter og materiale fra krasjen i Roswell 14 år tidligere! Corsos oppgave skulle være å sette seg inn i materialet og sørge for at utvalgte deler av amerikansk industri fikk deler av kunnskapen som kunne genereres fra dette materialet.

Forskningsrapporter tar form
Boken fortsetter å beskrive interne hendelser i FoU-avdelingen i Pentagon. Rapporter begynner å bli ferdige, den første handler om besetningsmedlemmene selv, der Corso gir en beskrivelse av deres biologi. Han mener at det dreier seg om skapninger som kan sammenliknes med biologiske roboter.


Corsos rapporter fordeles til passende steder som Bell Laboratories (de som introduserte transistoren i 1948), IBM og ulike selskaper innen flyindustrien. Rapportene inneholdt diverse snadder som eksempelvis beskrivelser av laserteknologi, superharde materialer, uranbelegg for å gi fly usynlighet på radar ("stealth-teknologi"), integrerte kretser og bærbare atomreaktorer!


Corso beskriver sin egen innsats som avgjørende for utgangen av Cubakrisen og utviklingen av "Star Wars"-teknologien. Denne teknologi og disse våpensystemer er ifølge Corso egentlig utviklet for å beskytte oss mot utenomjordiske!

LES BOKEN HER OG BEDØM SELV- pdf-ENG. (kopi fra 'vieleVelten')

lydbok av samme mp3- legges på  http://galactic.no/rune/lydboker/2017uploadAudiobooks/

Steven M. Greer:
ET-ambassadøren som ble kneblet

 

 

sluttkommentar: ja - hvor mange har ikke CIA &co. ryddet av veien av vitner til ufocrash, tilsvarende med dette. Trusler og likvidering har vært metodene for å holde dette som et ikke-tema i 60år! For den allmenne masse har latterliggjøring vært hovedmetoden. Først gjennom Internett har informasjonen for alvor kommet ut til verden, ettersom nettet er desentralisert og ikke SÅ lett å stoppe. Men også der prøver de seg med høytekniske metoder. F.eks. har tore som driver serverne til galactic.to  - flere ganger påvist forsøk på å blokkere systemene - og han ser det er meget "avanserte" forsøk som er blitt gjort. Men disse motkreftene har jo nærmest uendelige ressurser hva angår penger og tilgang til teknikk. Men uansett vil de "tape" til slutt - det VET de som har oversikt over de større planene for vår klodes videre evolusjon.

 

First Hand Witnesses: 

http://www.majesticdocuments.com/witnesses.firsthand.php

 

ufokontakter

hovedsiden

enda et vitne som innrømmer det på dødsleiet:

videolink- norske undertekster her

A new withness speaking just before death/passover:

...last week (june07)came an astonishing new twist to the Roswell mystery - which casts new light on the incident and raises the possibility that we have, indeed, been visited by aliens.

Lieutenant Walter Haut was the public relations officer at the base in 1947, and was the man who issued the original and subsequent press releases after the crash on the orders of the base commander, Colonel William Blanchard.

Haut died last year, but left a sworn affidavit to be opened only after his death.

Last week, the text was released and asserts that the weather balloon claim was a cover story, and that the real object had been recovered by the military and stored in a hangar. He described seeing not just the craft, but alien bodies.

He wasn't the first Roswell witness to talk about bodies. Local undertaker Glenn Dennis had long claimed that he was contacted by authorities at Roswell shortly after the crash and asked to provide a number of child-sized coffins.

When he arrived at the base, he was apparently told by a nurse (who later disappeared) that a UFO had crashed and that small humanoid extraterrestrials had been recovered. But Haut is the only one of the original participants to claim to have seen alien bodies.

Haut's affidavit talks about a high-level meeting he attended with base commander Col William Blanchard and the Commander of the Eighth Army Air Force, Gen Roger Ramey. Haut states that at this meeting, pieces of wreckage were handed around for participants to touch, with nobody able to identify the material.

He says the press release was issued because locals were already aware of the crash site, but in fact there had been a second crash site, where more debris from the craft had fallen. The plan was that an announcement acknowledging the first site, which had been discovered by a rancher, would divert attention from the second and more important location.

Haut also spoke about a clean-up operation, where for months afterwards military personnel scoured both crash sites searching for all remaining pieces of debris, removing them and erasing all signs that anything unusual had occurred.

This ties in with claims made by locals that debris collected as souvenirs was seized by the military.

Haut then tells how Colonel Blanchard took him to 'Building 84' - one of the hangars at Roswell - and showed him the craft itself. He describes a metallic egg-shaped object around 12-15ft in length and around 6ft wide. He said he saw no windows, wings, tail, landing gear or any other feature.

He saw two bodies on the floor, partially covered by a tarpaulin. They are described in his statement as about 4ft tall, with disproportionately large heads. Towards the end of the affidavit, Haut concludes: "I am convinced that what I personally observed was some kind of craft and its crew from outer space."

What's particularly interesting about Walter Haut is that in the many interviews he gave before his death, he played down his role and made no such claims. Had he been seeking publicity, he would surely have spoken about the craft and the bodies.

Did he fear ridicule, or was the affidavit a sort of deathbed confession from someone who had been part of a cover-up, but who had stayed loyal to the end?

Another military witness who claimed to know that the Roswell incident involved the crash of an alien spacecraft is Colonel Philip J. Corso, a former Pentagon official who claimed his job was to pass technology from the craft recovered at Roswell to American companies.

He claims that discoveries such as Kevlar body armour, stealth technology, night vision goggles, lasers and the integrated circuit chip all have their roots in alien technology from the Roswell crash.

Corso died of a heart attack shortly after making these claims, prompting a fresh round of conspiracy theories.

As bizarre as Corso's story sounds, it has support from a number of unlikely sources, including former Canadian Minister of Defence Paul Hellyer, who spoke out recently to say that he'd checked the story with a senior figure in the U.S. military who confirmed it was true.

The U.S. government came under huge pressure on Roswell in the Nineties. In July 1994, in response to an inquiry from the General Accounting Office, the Office of the Secretary of the Air Force published a report, The Roswell Report: Fact vs. Fiction in the New Mexico Desert.

The report concluded that the Roswell incident had been attributable to something called Project Mogul, a top secret project using high-altitude balloons to carry sensor equipment into the upper atmosphere, listening for evidence of Soviet nuclear tests.

The statements concerning a crashed weather balloon had been a cover story, they admitted, but not to hide the truth about extraterrestrials.

A second U.S. Air Force report, The Roswell Report: Case Closed, was published in 1997 and focused on allegations that alien bodies were recovered.

It concluded that any claims that weren't entirely fraudulent were generated by people having seen crash test dummies that were dropped from balloons from high altitude as part of Project High Dive - a study aimed at developing safe procedures for pilots or astronauts having to jump from extreme altitudes.

These tests ran from 1954 to 1959 in New Mexico, and the U.S. government suggested that sightings of these dummies might have been the root of stories about humanoid aliens, with people mistaking the dates after so many years, and erroneously linking what they'd seen with the 1947 story of a UFO crash.

Sceptics, of course, will dismiss the testimony left by Haut. After all, fascinating though it is, it's just a story. There's no proof. But if nothing else, this latest revelation shows that, 60 years on, this mystery endures.

UFO enthusiasts plan to commemorate the 60th anniversary of the Roswell incident with a series of events. In Roswell itself there will be a conference partly sponsored by the city authorities. Thousands are predicted to attend. Roswell has become not just big news, but big business.

Ever since Kenneth Arnold's sighting and the Roswell incident, UFO sightings have continued to be made around the world.

In the UK, in 1950, the Ministry of Defence's Chief Scientific Adviser, Sir Henry Tizard, said UFO sightings shouldn't be dismissed without proper, scientific investigation.

The MoD set up arguably the most wonderfully named body in the history of the Civil Service, the Flying Saucer Working Party. Its conclusions were sceptical.

It believed UFO sightings were attributable to either misidentifications, hoaxes or delusions. Its final report, dated June 1951, said no further resources should be devoted to investigating UFOs.

But in 1952 a high-profile series of UFO sightings occurred, in which objects were tracked on radar and seen by RAF pilots. The MoD was forced to think again and has had been investigating ever since. To date, the MoD has received more than 10,000 reports.

The best-known UK incident occurred in December 1980 in Rendlesham Forest, Suffolk. In the early hours of December 26, personnel at RAF Bentwaters (a base leased to the USAF) reported strange lights in the forest. Thinking an aircraft had crashed, they went to investigate.

What they found, witnesses say, was a UFO. They took photographs (which they were later told hadn't come out) of the brightly illuminated craft and one of the men got close enough to touch the object, which then took off and flew away. The stunned men briefed their bosses, including the deputy base commander, Lieutenant Colonel Charles Halt.

Halt ordered the men to make official witness statements, including sketches of the craft. The following night Halt was at a social function when a flustered airman burst in, saluted and said: "Sir, it's back."

Halt looked confused and said: "What's back?" "The UFO, Sir. The UFO is back," the airman replied.

Halt and a small team went to investigate. His intention, he later reported, was to 'debunk this nonsense'. As they went into the forest, their radios began to malfunction and powerful mobile searchlights cut out. Suddenly, Halt and his team saw the UFO and attempted to get closer. At one point it was directly overhead, shining a bright beam of light down on them.

After these events, Halt ordered an examination of the area where the UFO had been seen on the first night. Three indentations were found in the ground where the craft had landed. A Geiger counter was used and radiation readings were taken, which peaked in the three holes. Halt reported it to the MoD and an investigation began.

This was inconclusive, but Defence Intelligence Staff assessed the radiation readings taken at the landing site were 'significantly higher than the average background'. The MoD's case file on the incident has only recently been released under the Freedom of Information Act.

Another spectacular UFO incident occurred in March 1993. Over six hours, around 60 witnesses in different parts of the UK reported a series of sightings of spectacular UFOs. Many of the witnesses were police officers and the UFO also flew over two military bases in the Midlands, RAF Cosford and RAF Shawbury.

The Meteorological Officer at RAF Shawbury described the UFO as being a vast triangular-shaped craft that moved from a hover to a speed several times faster than an RAF jet in seconds.

He estimated that the UFO was midway in size between a Hercules transport aircraft and a Boeing 747 and said that at one point the craft had been as low as 400ft. He also said that it had been firing a narrow beam of light at the ground and emitting an unpleasant low-frequency hum.

The MoD investigation lasted several weeks and the case file - also recently released - runs to more than 100 pages.

The final briefing submitted to the Assistant Chief of the Air Staff stated: "In summary, there would seem to be some evidence on this occasion that an unidentified object (or objects) of unknown origin was operating over the UK." That is about the most frank admission on UFOs that the MoD has ever made.

Sixty years after Kenneth Arnold's 'flying saucer' sighting, pilots are still seeing UFOs. In April this year, Captain Ray Bowyer, a pilot based in Alderney, saw two bright yellow UFOs in the vicinity of the Channel Islands.

Some of his passengers saw the same thing, another pilot in the area made a similar report and some unusual readings were seen on air traffic control radar. The MoD and the Civil Aviation Authority investigated the incident and no explanation has been found.

Despite any number of hoaxes over the years, interest and belief in UFOs remains strong. Under the Freedom of Information Act, the MoD receives more requests relating to UFOs than on any other subject.

So what is it about UFOs that continues to excite our imaginations? To some people, the subject has become almost a religion and perhaps that gets to the heart of it. Those who study the subject are on a quest not just for the truth, but for meaning. It's a search for the answer to one of the most fundamental questions we can ask - are we alone?

TAKEN IN JULY 07 from DAILY MAIL NEWSPAPER- ON

http://www.dailymail.co.uk/pages/live/articles/news/news.html?in_article_id=465276&in_page_id=1770


more:

 Haut, who lived in Roswell, became one of the most interviewed and public Roswell witnesses and key advocate of a saucer crash, yet continued to disclaim personal knowledge of the debris or of the actual craft and recovered bodies as reported by other witnesses.


However this changed in 2000.  Haut gave a lengthy recorded oral history with researchers Wendy Connors and Dennis Balthauser, people he knew well and trusted.  Haut stipulated the interview was not to be released until after his death. (Haut died in December 2005).  In the interview Haut first disclosed he saw the craft and small bodies in one of the hangars.  He also disclosed that Gen. Roger Ramey, one of the architects of the weather balloon cover-up, had flown in for the staff morning meeting on July 8, and helped decide on how to deal with the situation.

 

In December 2002, Haut filled out a notarized affidavit (immediately below), that was sealed and again not to be publicly disclosed until after his death.  A copy first appeared in the June 2007 book Witness to Roswell by Tom Carey and Don Schmitt, released with permission of Haut's surviving family. Again Haut said that he had seen the crash object and bodies in a hangar (Hangar 84 or P-3).  Col. Blanchard, a close friend his entire life, made a point of taking him out there. 

Haut also disclosed new information, such as personally handling the debris during the morning meeting, which he said was unlike anything he or anyone else there had ever seen before, going out to one of the crash sites (probably the large Foster Ranch debris field) and bringing debris back to his office.  He also revealed that the second main crash site with the object and bodies was about 40 miles north of Roswell and had been found by civilians on July 7.  He first became aware of both crash sites by the afternoon of Monday, July 7, after returning to duty from the 4th of July weekend.

A key topic of discussion at the morning meeting was how to deal with the situation, since members of the press and public already knew something was going on.  Haut gave insight into the reasoning behind Blanchard's perplexing flying disc press release which Haut delivered to the local Roswell media.  Gen. Ramey wished to divert attention away from the more important craft/body site by acknowledging the remoter, less accessible debris site, but providing few details.  Haut believed Ramey was acting under direction of his superiors at the Pentagon.  It was discussed whether to tell the public the full truth, but this was decided against, and thus began a cover-up that continues to this day.
Haut also mentioned being aware of teams sent out to both sites for months afterwards to search for any remaining evidence.  This provided some corroboration for Bill Brazel's story (son of rancher Mack Brazel) of having debris samples confiscated from him by such a team a few months later.
Haut is far from alone in his claims to seeing alien bodies, a spacecraft or strange debris. (Click on the links at the top for other such accounts about non-human bodies or strange debris, such as Frederick Benthal and Eli Benjamin,  two other military alien body eyewitnesses.)

The writeup on mortician Glenn Dennis has numerous other mostly second-hand accounts.  A number of these center around base Hangar 84 or P-3 mentioned by Haut, where crash debris, craft, and bodies were taken for processing and shipment.  The heavily guarded B-29 crate flight to Fort Worth on July 9, the day after Haut's viewing of the bodies/craft in the hangar, is strongly suspected of carrying bodies. See also my review of the Carey/Schmitt book for an overview of the accounts.


According to Carey & Schmitt, Haut waited until the end of his life to reveal this information because he had promised Col. Blanchard to not disclose it while he was alive.  Haut may have had another personal reason.  He was well-aware how other major Roswell witnesses had been savaged by debunkers, a prime example being Jesse Marcel, the intelligence officer. By initially denying direct knowledge of the more controversial aspects about Roswell, Haut would be denying critics a convenient target.  However, with Haut's now-public interview and affidavit confessing to being an eyewitness to the debris, spacecraft, and bodies, he will no doubt be attacked as a liar who changed his story, a senile old man, or even worse.

Haut's "deathbed" affidavit is sure to stir up a huge heated controversy.  Once a public figure like Haut states that there really was a flying saucer crash and alien bodies and he saw it with his own eyes, there is never any returning to the quiet life
 

 

 
 
NEW 2007!

2002 SEALED AFFIDAVIT OF WALTER G. HAUT

DATE:  December 26, 2002
WITNESS:  Chris Xxxxxx
NOTARY:  Beverlee Morgan

(1)  My name is Walter G. Haut
(2)  I was born on June 2, 1922
(3)  My address is 1405 W. 7th Street, Roswell, NM 88203
(4)  I am retired.
(5)  In July, 1947, I was stationed at the Roswell Army Air Base in Roswell, New Mexico, serving as the base Public Information Officer.  I had spent the 4th of July weekend (Saturday, the 5th, and Sunday, the 6th) at my private residence about 10 miles north of the base, which was located south of town.
(6)  I was aware that someone had reported the remains of a downed vehicle by midmorning after my return to duty at the base on Monday, July 7.  I was aware that Major Jesse A. Marcel, head of intelligence, was sent by the base commander, Col. William Blanchard, to investigate.
(7) By late in the afternoon that same day, I would learn that additional civilian reports came in regarding a second site just north of Roswell.  I would spend the better part of the day attending to my regular duties hearing little if anything more.
(8) On Tuesday morning, July 8, I would attend the regularly scheduled staff meeting at 7:30 a.m.  Besides Blanchard, Marcel; CIC [Counterintelligence Corp] Capt. Sheridan Cavitt; Col. James I. Hopkins, the operations officer; Lt. Col. Ulysses S. Nero, the supply officer; and from Carswell AAF in Fort Worth, Texas, Blanchard's boss, Brig. Gen. Roger Ramey and his chief of staff, Col. Thomas J. Dubose were also in attendance.  The main topic of discussion was reported by Marcel and Cavitt regarding an extensive debris field in Lincoln County approx. 75 miles NW of Roswell.  A preliminary briefing was provided by Blanchard about the second site approx. 40 miles north of town.  Samples of wreckage were passed around the table.  It was unlike any material I had or have ever seen in my life.  Pieces which resembled metal foil, paper thin yet extremely strong, and pieces with unusual markings along their length were handled from man to man, each voicing their opinion.  No one was able to identify the crash debris.
(9) One of the main concerns discussed at the meeting was whether we should go public or not with the discovery.  Gen. Ramey proposed a plan, which I believe originated from his bosses at the Pentagon.  Attention needed to be diverted from the more important site north of town by acknowledging the other location. Too many civilians were already involved and the press already was informed.  I was not completely informed how this would be accomplished.
 
(10) At approximately 9:30 a.m. Col. Blanchard phoned my office and dictated the press release of having in our possession a flying disc, coming from a ranch northwest of Roswell, and Marcel flying the material to higher headquarters.  I was to deliver the news release to radio stations KGFL and KSWS, and newspapers the Daily Record and the Morning Dispatch.

(11) By the time the news release hit the wire services, my office was inundated with phone calls from around the world.  Messages stacked up on my desk, and rather than deal with the media concern, Col Blanchard suggested that I go home and "hide out."

(12) Before leaving the base, Col. Blanchard took me personally to Building 84 [AKA Hangar P-3], a B-29 hangar located on the east side of the tarmac.  Upon first approaching the building, I observed that it was under heavy guard both outside and inside.  Once inside, I was permitted from a safe distance to first observe the object just recovered north of town.  It was approx. 12 to 15 feet in length, not quite as wide, about 6 feet high, and more of an egg shape.  Lighting was poor, but its surface did appear metallic.  No windows, portholes, wings, tail section, or landing gear were visible.
 
(13) Also from a distance, I was able to see a couple of bodies under a canvas tarpaulin.  Only the heads extended beyond the covering, and I was not able to make out any features.  The heads did appear larger than normal and the contour of the canvas suggested the size of a 10 year old child.  At a later date in Blanchard's office, he would extend his arm about 4 feet above the floor to indicate the height.
 
(14) I was informed of a temporary morgue set up to accommodate the recovered bodies.
 
(15)  I was informed that the wreckage was not "hot" (radioactive).

(16)  Upon his return from Fort Worth, Major Marcel described to me taking pieces of the wreckage to Gen. Ramey's office and after returning from a map room, finding the remains of a weather balloon and radar kite substituted while he was out of the room. Marcel was very upset over this situation.  We would not discuss it again.
 
(17) I would be allowed to make at least one visit to one of the recovery sites during the military cleanup.  I would return to the base with some of the wreckage which I would display in my office.

(18) I was aware two separate teams would return to each site months later for periodic searches for any remaining evidence.
 
(19)  I am convinced that what I personally observed was some type of craft and its crew from outer space.
 
(20) I have not been paid nor given anything of value to make this statement, and it is the truth to the best of my recollection.


Signed:  Walter G. Haut
December 26, 2002

Signature witnessed by:
Chris Xxxxxxx


[Source:   Tom Carey & Donald Schmitt, Witness to Roswell, 2007
 
 
 
 
 
1993 AFFIDAVIT OF WALTER HAUT

(1)  My name is Walter Haut
(2)  My address is:  XXXXXXXXXX
(3)  I am retired.
(4)  In July 1947, I was stationed at the Roswell Army Air base serving as the base Public Information Officer.  At approximately 9:30 AM on July 8, I received a call from Col. William Blanchard, the base commander, who said he had in his possession a flying saucer or parts thereof.  He said it came from a ranch northwest of Roswell, and that the base Intelligence Officer, Major Jesse Marcel, was going to fly the material to Fort Worth.

(5)  Col. Blanchard told me to write a news release about the operation and to deliver it to both newspapers and the two radio stations in Roswell.  He felt that he wanted the local media to have the first opportunity at the story.  I went first to KGFL, then to KSWS, then to the Daily Record and finally to the Morning Dispatch.

(6)  The next day, I read in the newspaper that General Roger Ramey in Fort Worth had said the object was a weather balloon.

(7)  I believe Col. Blanchard saw the material, because he sounded positive about what the material was.  There is no chance that he would have mistaken it for a weather balloon.  Neither is their any chance that Major Marcel would have been mistaken.

(8)  In 1980, Jesse Marcel told me that the material photographed in Gen. Ramey's office was not the material he had recovered.

(9)  I am convinced that the material recovered was some type of craft from outer space.

(10) I have not been paid nor given anything of value to make this statement, and it is the truth to the best of my recollection.

 
Signed:  Walter G. Haut
 
Walter G. Haut
5-14-93

Signature witnessed by:
M. Littell (?)

[Source:   Karl Pflock, Roswell in Perspective, 1994]

taken from; http://roswellproof.homestead.com/haut.html#anchor_8%20 in july07

book on top-secret report of what the ET from the crash told to a nurse and was all written down and a copy was smuggled out of the Roswell-base, and of this was this book published some few years ago

http://galactic.no/rune/spesBoker/the_day_after_roswell.pdf

http://galactic.no/rune/lydboker/2017uploadAudiobooks/day_after_roswell_corso/

utdrag av Hans Gaarder sitt Roswell- foredrag fra juli2017 i Oslo-2deler mp3

http://www.unariunwisdom.com/how-does-a-flying-saucer-fly/ 

 

here about  The 1945 San Antonio New Mexico Crash  | link for auto-oversettelse til norsk | Kodachrome - A Documentary

more update and revealings  in english   | hoved/mainpage |

 x

 

 kanalisert svar på spørsmål om denne Roswell-saken:

Var Roswell's nedstyrtede udenjordiske i virkeligheden fremtidsmennesker som rejste tilbage i tiden for at justere fremtiden?

"Nej, mandskabet på fire personer, som stammer fra en af de civilisationer, der hjælper Jorden, befandt sig i et lille rumskib på en rekognosceringstur i dette område. To blev dræbt i styrtet, en levede kortvarigt, og den anden, som ikke var blevet alvorligt såret, blev taget med af en af flyvevåbnets generaler til et hospital på en nærliggende militærbase og blev snart derefter fløjet til en base i midt-vesten af USA, hvor han levede i over et år. Selvom han aldrig blev mishandlet, var han godt klar over, at han aldrig mere skulle se sin familie eller sit hjemland, og det kan siges, at han døde af et knust hjerte."